Innsirkling 2
Carl Frode Tiller
Aschehoug Forlag, 2011
Roman, 400 sider
Man skal ikke sammenlikne bøker, det er urettferdig, og i mange tilfeller meningsløst. Man har en bok fremfor seg, en bok man har lest eller som man har tenkt til å lese, og den står og skal stå for seg selv, på egne bein, som man kanskje ville sagt. Men ved å plukke opp Innsirkling 2 så er det vanskelig å se den som en frittstående bok, selv om baksideteksten vil ha meg til å tro at det er en «frittstående oppfølgjar». Jeg leste Innsirkling da den var ny i 2007 og likte den utrolig godt, så forventningene var ikke små da jeg endelig fikk kloa i oppfølgeren.
Boka er bygget opp på samme måte som Innsirkling, den er tredelt og består av brev skrevet til David, en mann som har mistet hukommelsen og som gjennom en avisannonse oppfordrer folk som kjente, eller kjenner ham, til å fortelle sine historier. Og gjennom brevene de skriver får vi historien om David, samtidig som vi mellom brevskrivingen får et innblikk i livet til brevskriverne slik det er nå. Jeg liker dette fortellergrepet, jeg liker de små glimtene inn i hverdagslivet til personene, og det vi lærer om dem i brevene de skriver. Jeg liker å ikke vite hvem David egentlig er, jeg liker å få vite bruddstykker og derfor pusle ham sammen selv, og jeg liker det kanskje best når bitene ikke ser ut til å passe helt sammen. Innsirkling, både 1 og 2 er nærmest et prosjekt som handler om hvordan man oppfattes av andre mennesker vs. hvordan man oppfatter seg selv.
I Innsirkling 2 møter vi Ole, en undertrykket og myk mann som kjente David da han var liten. Han skriver om å leke indianere i skogen, om å være redde og å være modige, og kanskje lærer han noe av å skrive om hvordan han var som barn, kanskje møter han seg selv litt i døra og kanskje går alt galt i livet hans etterpå uten at man egentlig kan peke på om det er mest hans eller alle andres skyld. I motsetning til nestemann i boken, der det er ganske tydelig at han ødelegger sitt eget liv, og andres i slengen.
Tom Roger er en kvinnemishandlende, hardtslående og siden angrende og ynkelig mann som kjente David i tenårene. Det er godt gjort å skrive om en sånn skikkelse og allikevel i noen passasjer klare å vekke medfølelse, eller i hvert fall noe som ligner hos leseren, men akkurat som at navnet hans skriker om at han må bli biltyv, akkurat som Ronny eller Kent Johnny, så er det noe som skurrer med denne historien hos meg. Den blir nesten en klisjé.
Og klisjéen fortsetter når vi i siste del hører fra Paula, en eldre dame som kjente moren til David da han var liten. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om måten Paula blir fremstilt er en god eller en veldig dårlig måte å fortelle på. Det jattende språket er et godt eksempel på hvordan vi ser for oss at alle gamle damer snakker, men er Paula «alle gamle damer»?
Eg ristar litt på hovudet, eg blir så lei av alt svineriet dei skriver om i avisene, det står snart ikkje anna enn svineri inni avisene, og eg skjønner det ikkje, eg skjønner ikke kvifor dei ikkje kan finne noko triveleg å skrive om for ein gongs skuld. Eg blar om til neste side, og eg lèt blikket gli nedetter sida. Nei men sjå der, du, er det ikkje han Harald Hansen, da, jo visst er det det, og kva er det han er i avisa for denne gongen, da, er det Pensjonistpartiet og eldresaka det dreier seg om no igjen.
Det slår meg at Tiller har en såpass særegen måte å skrive på at fortellerstemmene til tider også blir for like hverandre, enda det aldri er så jattende som når Paula har ordet. Igjen er jeg dratt mellom å mene at dette er en god eller dårlig ting. Jeg tenkte ikke på det da jeg leste Innsirkling, men var det fordi språket funker bedre i den enn i andreboka, eller var det jeg som ikke la merke til det? Har han valgt vanskeligere personer å portrettere denne gangen? I førsteboka følte jeg at det var ordentlige personer jeg leste om, i denne var de heller en slags pappfigurer, enn han eller hun som sitter ovenfor deg på trikken, eller står bak deg i kø på Rimi.
Uansett sitter jeg igjen med en viss skuffelse etter å ha lest denne oppfølgeren, frittstående eller ei – eneren er bedre enn toeren. Så blir det spennende å se hva treeren bringer, når den en gang kommer. Jeg har ikke gitt opp på David enda, og Tiller skal ha kudos for den lille twisten på slutten av andreboka, om ikke annet blir det veldig spennende å se hvordan han velger å avslutte prosjektet.
‘Tom Roger’ er faktisk et veldig vanlig navn i Namdalen. At han har gitt en karakter det navnet er verken klisjefylt eller merkelig, men realistisk.
Når det gjelder fortellerstemme er jeg nok enig i at den kan være litt for lite variert mellom personen, men innser også at det er noe av det som er vanskeligst å få til riktig. Jeg vet at han fikk en del kritikk for det etter den første boka.
Tiller er i hovedsak sterk på å male opp personer. Som Namsosing kan jeg kjenne igjen meg i mye, om ikke enkeltkarakterer og hendelser, så mye av mentaliteten. Jeg er nok også enig i at den første boka er bedre på mange punkter. ‘Bipersonar’ er likevel kanskje hans beste bok.
En av de mest irriterende problemene en bok kan ha for meg er faktisk mangelen på forskjellige fortellerstemmer. Hvis jeg gjenkjenner forfatteren i alle hans karakterers indre monologer så føler man fort at dette ikke er ekte personer man leser om.
Jeg ønsker egentlig at forfattere bør holde seg til en karakter om de ikke mestrer mer enn en stemme av gangen.
Einar: Takk for perspektiv som Namsosing! Jeg vurderte å gjøre et google-søk på navn, for å se om det var et vanlig navn, men det ble med tanken. Jeg mistenker at førsteboka rett og slett _er_ bedre enn denne, og vurderer en relesning av den før tredjeboka kommer – samtidig er jeg redd for at jeg blir skuffa. Kanskje skal jeg prøve meg på Bipersonar i stedet?
Axel: Det blir dessverre litt sånn i denne boka, han har noen særpreg over språket sitt som blir veldig tydelige når de gjentas i tre forskjellige personers indre monologer/fortellinger. Jeg har som sagt ikke tenkt over det før, men nå slo det meg nesten som slurv. Så kanskje det er en ting jeg kommer til å irritere meg over ved flere lesninger fremover også?