Stor var gleden min da jeg fant ut at rikskringkastingens høyst ærede Bokprogrammet allerede i 2007 viet en hel episode til novellen. Kanskje Hans Olav Brenner hadde gjort all jobben for meg? Kanskje jeg bare kunne kaste til sides hele idéen min om å tråle wikipediaartikler (¹) og leksikonoppføringer etter novellens historie og sjel, og bruke tiden min på noe fornuftig i stedet?

Episoden åpner med følgende problemstilling:

Romaner og biografier selger som hakka møkk i Norge, men novellesamlinger selger stort sett ikke. Hva er galt med novellen? Eller, hva er galt med oss som ikke leser den?

Gode spørsmål, og stadig aktuelle, fem år etterpå. Jeg gleder meg til svarene, Hans Olav! Programlederen fortsetter så med å presentere noen gjengse fordommer om formen:

Mange av novellesamlingene som har kommet ut i høst har fått veldig gode kritikker, men: er ikke sjangeren litt kjedelig og begredelig (³)? Vi har jo lært på skolen at det er så mange begrensninger som hviler på novellen. Den skal ikke ha for stort persongalleri, den skal ikke strekke seg ut i tid, og, når leseren er i ferd med å bli revet med, ja, da er det hele over.

Brenner, som alltid en foretaksom ung mann, oppsøker Janneken Øverland (⁴), redaksjonssjef i Gyldendal, for å diskutere disse fordommene, eller det vil si, han utelater de fordommene, og formulerer noen nye for henne i stedet.

Brenner: Novellesjangeren er den mest konservative av alle sjangere

Øverland: Nei, jeg tror du tar feil. Jeg mener at novellesjangeren er den mest fleksible, den som kan romme hva som helst, nesten, og komme i land.

B: Novelleforfattere generelt er allergiske mot handling.

Ø: Ikke alle. Det finnes tette, handlingsmettede noveller. Arthur Omre, [for eksempel], mellomkrigsforfatter, små kriminalhistorier.

B: Novellesjangeren egner seg for forfattere som ikke er i stand til å skrive en hel roman.

Ø: Noveller egner seg for forfattere som har en idé, og den idéen varer akkurat så lenge som novellen varer.

B: Det er ingen som kjøper noveller.

Ø: Det er færre som kjøper noveller enn romaner, men jeg er helt sikker på at de er mye lykkeligere.

Sekvensen er snappy og morsom, men jeg ble uansett skuffet når disse interessante poengene ikke ble ordentlig tatt tak i. Spesielt når intervjuobjektet sannsynligvis sitter inne med mye mer enn disse petitpoengene.

Brenner mottar smøring fra Øverland. Rimelig sikker på at dette ikke er lov.

Resten av episoden tilbringes i selskap med Odd W. Surén, Frode Grytten og Ingvild Rishøi, som alle hadde nye novellesamlinger i salg den høsten. Innslagene er av sedvanlig BP-kvalitet, og gjør ikke skam på noen av de involverte. Dessverre tar Brenner heller ikke her med seg de mer interessante problemstillingene inn i intervjuene. Fokus er på objektenes personlige forhold og tilnærminger til formen, og om hvorvidt en forfatter kan livnære seg kun med noveller eller ikke. Interessant, men noe annet enn det innledningen lover.

Odd W. Surén

Surén og Rishøi virker begge å ha valgt formen av en slags blanding av fasilitet og nødvendighet – de skriver bedre i kortformat/de mislykkes med romanformen – men vi får ikke høre noe hvordan dette farger synet deres på novellen som form. Selvstendig sjanger, eller bare er et skritt ned fra romanen? Brenner kunne ha brukt observasjonene om Rishøis formeksperimenter i (hennes da ferske debut) La stå til å peke på hvordan novellens lengde gjør den mer fleksibel og bedre egnet for slik lek og nyskaping, eller spurt Frode Grytten om hans (eller andres) samlinger med sammenflettede noveller (Rom ved havet, rom i byen) egentlig kan regnes som noveller når de ikke er frittstående. Er novellen en novelle hvis den ikke står på egen hånd, men er del av en helhet? Hva er forskjellen på en novelle og et kapittel?

Det byr på visse utfordringer å grabbe stillbilder av Ingvild Rishøi. Dette var ett forsøk.

Brenners spørsmål fra innledningen blir altså stående mer eller mindre ubesvart. Og i stedet for å motbevise fordommene det presenterer, virker Bokprogrammets utvalg av tre forfattere i samme litterære nabolag heller å bekrefte at novellen kun hører den voksne samtidslitteraturen til (⁵). Hvis BP virkelig ville finne ut om novellen kunne være noe mer enn det de trodde novellen var på forhånd, hvorfor så de seg ikke litt grundigere rundt? Hvor er avantgarden, humoristen, krimmen, det fantastiske, det historiske, det for barn og unge? Hvorfor tvinger du meg til å lære på egenhånd, Brenner?!

HVORFOR?!

Vel. Dette er, som sagt, en god halvtime fjernsyn, med tre fine forfatterportretter, og man bør ha begrensede forventninger til dydbe når formatet er som det er. Jeg ble i alle fall bedre kjent med tre interessante norske novelleforfattere, og fikk den uventede gleden av Grytten og Brenners noe haltende Beavis og Butthead-etterligning.

"Hø hø hø."

"Hø hø."

Og nå: Novellenytt!

• Gyldendal starter en norsk utgave av den britiske bastionen Granta, med første utgivelse i 2013 (⁶). Et sårt tiltrengt tiltak, selv om kun ett nummer i året virker som en vel konservativ utgivelsesfrekvens hvis man er ute etter å skape en levende arena for nye norske noveller og fortellinger. Kanskje vi kan håpe på en nettside med masse nytt stoff mellom utgivelsene? Jeg stiller meg mer ambivalent til Gyldendals plan om å inkludere oversatt materiale fra moderpublikasjonen (spesielt med bare én utgave i året), men så har jeg også en irrasjonell aversjon mot norske aviser og tidsskrifter som i stor grad bruker innkjøpt og lett tilgjengelig engelsk stoff i stedet for å produsere selv (⁷).
• Ny Margaret Atwood-novelle i The New Yorker!
• Litt i seneste laget for Bokmerkers barne-og-ungdoms-temauke (makan!) lanserer den britiske avdelingen av Verdens Bokdag nå en gratis app hvor du kan lese nye noveller av flere spennende engelskspråklige YA-forfattere, deriblant Neil Gaiman, Anthony Horowitz og Lauren Laverne (⁸).

Og det var alt jeg hadde denne gangen! I neste utgave av >20K: Jeg svarer på Bokprogrammets ubesvarte spørsmål, med overbevisende, wikipedia-forankret tyngde.

(Tilbake) 1. Kanskje det endelige målet for dette prosjektet burde være for meg å bli kunnskapsrik nok innen feltet til å kunne totalrenovere de norske artiklene, i begge målføre. (Bokmål er verst (²), med nynorsk på en svært god andreplass.)

(Tilbake) 2. NB: vurderingen min av disse artiklene som håpløse, unyanserte og slurvete ble sist gjort en tirsdag ettermiddag i februar 2012, så hvis du, leser fra fremtiden, klikker lenkene over og i stedet finner et par skinnende eksempler på nettleksikalsk perfeksjon, er det ikke min skyld.

(Tilbake) 3. Kjedelig og begredelig er for øvrig også tittelen på Knut Erik Jenssens nye dokumentar om mannskoret i Berlevåg ti år etter, og bakrusen som fulgte den eventyrlige suksessen.

(Tilbake) 4. Da jeg prøvde å finne mer informasjon om Øverland, førte en feilstaving av fornavnet hennes meg til en av internettets egentlige hovedinformasjonskilder, nemlig et innlegg på et mammaforum. Der lærte jeg at “Janniken Øverland” i 1993 redigerte antologien Forløsning: ni fortellinger om å føde (blant bidragsyterne: Gro Dahle og Torill Thorstad Hauger). Se der, Bokprogrammet! Et fiks ferdig og relevant eksempel på at noveller ikke bare er én ting! Jeg har reservert den på mitt lokale bibliotek (den kan også leses gratis på nett), og gleder meg. Fint omslag, óg.

(Tilbake) 5. Ikke at det er noe galt med den voksne samtidslitteraturen, altså!

(Tilbake) 6. Jeg tror jeg skal begynne med det der, jeg óg. Si til folk at jeg skal gjøre alt mulig slags kule ting i 2013. Mwahahaha…

(Tilbake) 7. HostAftenpostenKhost

(Tilbake) 8. Hvis ikke setningen “du vet, hun fra Kenickie” sier deg noe, trenger du å høre dette. Eller dette.