Hanne Ørstavik fra et tidligere arrangement på Blå, tegnet av Tor-Björn Adelgren (http://kulturkroki.wordpress.com)

Jeg var på Litteratur på Blå på tirsdag, det første arrangementet deres i det nye tiåret, og temaet var passende nok, 00-tallets litteratur. Hanne Ørstavik (40) og Inger Bråtveit (31) satt i panelet.

Hanne Ørstavik sa noe jeg har tenkt mye på siden tirsdag. Hun hadde gått gjennom bokhylla si og sett over de utgivelsene hun hadde fra 00-tallet og hva de har betydd for henne. Ikke særlig mye, konkluderte hun. Hun trakk frem noen titler/forfattere, men generelt var det eldre litteratur hun hadde lest først på 00-tallet som hadde betydd mest.

Hun oppfordret oss til å gå hjem i våre egne bokhyller og se over hva som har betydd mest for oss, om noe har betydd noe, av 00-tallets litteratur. Jeg gjorde dette. Og jeg fant følgende:

Geir Gulliksen – Våkner om natten og vil noe annet (2001)
Linn Ullmann – Når jeg er hos deg (2001)
Johan Harstad – Ambulanse (2002)
Simon Stranger – Den veven av hendelser vi kaller verden (2003)
Tore Renberg – Mannen som elsket Yngve (2003)
Ruth Lillegraven – Store, stygge dikt (2005)

6 bøker som har betydd mye for meg som leser og litteraturinteressert. 6 bøker som kom på 00-tallet. 6 bøker jeg fortsatt står for i dag, selv om noen av dem ble lest for nesten 10 år siden, mens andre har jeg tatt frem igjen flere ganger og de holder seg, hver gang.

På Blå forsøkte panelet å komme frem til tendenser innen litteraturen på 00-tallet, har det i det hele tatt vært noen tendenser? Klarer vi å se dem nå i det hele tatt, eller er det for tidlig? De trakk frem familie, interaktivitet som blogging og twitter, at nordmenn fortsatt skriver om nordmenn, jakten på Den Store Politiske Romanen og Bjørn Esben Almaas reiste seg og kom med et innspill om effekten 11. september har hatt på oss, både oss lesere og forfatterene som skriver bøkene.

Jeg vet ikke om noen av oss ble noe særlig klokere av denne kvelden, selv om det var interessant og fint å høre på. Jeg vet heller ikke om jeg egentlig trenger å få klarhet i hvilke tendenser som preger tiåret vi nettopp har lagt bak oss. Men jeg vet at jeg har tenkt, helt siden Ørstavik trakk frem sitt lunkne forhold til 00-tallets litteratur, at det er dette tiåret som har vært min litterære oppvåkning.

Den oppmerksomme leser så kanskje at jeg hadde alderen til forfatterene øverst i innlegget, og de som kan regne ser at Bråtveit var 21 i 2000, Ørstavik var 30, og jeg, jeg var 13 år da tiåret begynte. 13 år og allerede en flittig leser, men litteratur var noe jeg oppsøkte for spenning og romantikk, helt frem til 2003 da jeg leste Mannen som elsket Yngve. Så var vi i gang, litteraturen og jeg, helt på ordentlig. For jeg tror at i sene tenår og tidlige 20-år, så er vi åpne for at litteraturen kan forandre livene våre. Den kan forandre hvordan vi ser på oss selv og verden, hvordan vi opplever bøker og oss selv, og den begeistringen man kan få av en bok, en opplesning eller en tekst man kommer over, den er både oppslukende og stor.

Jeg kunne sikkert funnet frem minst 20 bøker til fra 00-tallet som har betydd, og betyr mye for meg, men kanskje ville tallet vært mindre om jeg var 30 da tiåret begynte. Kanskje ville bøkene som kom på 80-tallet da ha betydd mer for meg? Hva tror dere? Er litteraturen mest betydelig når man er ung og lett å gjøre inntrykk på, eller får den større verdi av større erfaring? Jeg synes dette er en spennende problemstilling, og tror jeg kommer til å tenke lenge på det.

For det er vel ikke sånn at 00-tallets litteratur har vært noe dårligere enn 90-, 80-, eller 70-tallets?