Jeg samler på postkort. Nye postkort, gamle postkort, kunstpostkort, reisepostkort, morsomme postkort, fine postkort, stygge postkort. Jeg kjøper gjerne postkort på loppemarkeder og i bruktbutikker. Jeg liker spesielt postkort som har vært sendt. Jeg liker tanken på at noen har tatt seg bryet med å kjøpe, skrive, og sende det til en der hjemme. Jeg studerer den sirlige og noen ganger uleselige håndskriften, og lever meg inn i følelsen hos avsenderen og ikke minst mottakeren. En av grunnene til at jeg er så opptatt av postkort, er at de fremkaller en helt spesiell følelse, en lengsel etter en tapt tid. Kanskje fordi postkortets glansdager ugjenkallelig er over til fordel for Facebook, Instagram, Twitter, blogger osv., men også fordi det er noe med postkortet, med dets form, bilde og innhold som treffer rett i nostalgien. (Det finnes mennesker som har nostalgi som et vital indre organ og jeg er en av disse menneskene).

 

Postkortet er den ultimate standardiserte forsendelsen. Det har et standardformat, en standardporto, et standardisert bilde, ja selv en standardisert skriftlig meddelelse. Postkortet er en standardisert framstilling av et standardisert landskap, landemerke, eller liten piktorest fiskerlandsby. Postkortmotiv heter på fransk faktisk nettopp «cliché». Postkortbildet viser de fotografisk beste tingene fra sin optisk beste side. Postkortet er en eksemplifisering av virkeligheten og styrer samtidig vår oppfattelse av virkeligheten. Fraser som „Pretty as a picture“ eller „this could have been a postcard“ gir et sted en høy estetisk status, fordi det etterkommer denne standariserte skjønnheten. Det vellykkede postkortet oppfyller igjen disse forestillingene produsert av postkort-estetikken. I postkortverdenen er været alltid fint, solen skinner bestandig, og himmelen er alltid blå. Postkortet forholder seg til virkeligheten litt som forpakningen forholder seg til en vare. Et paradigmatisk postkort er et eksemplifisert kort som overbeviser oss om at stedet som avbildes er verdt å reise til, og ikke minst å sende postkort fra. Slik har postkortet en forsterkende effekt. Det framprovoserer flere reiser, som framprovoserer flere postkort osv.

 

På en fortauskafé med en ”au lait”, et kort og en kulepenn foran seg, befinner man seg plutselig i en paradoksal situasjon. For i det man vil beskrive en personlig opplevelse og sende en hyggelig hilsen, er det umulig å ikke ty til floskler. Fantastisk vær, nydelig mat, deilige strender. „Her er det utrolig fint!“ og „synd at du ikke er her og opplever dette sammen med meg“ har etablert seg som postkortformler. Slagord for det som ikke kan uttrykkes. Samtidig handler det alt i alt ikke så mye om man vi skriver, som selve gesten i å sende postkortet. Slik har postkortet en dobbeltrolle. På den ene siden både forutsetter og bekrefter det et nært forhold mellom avsender og mottaker. Samtidig er og blir postkortet et standardisert masseprodukt, og er på den måten verken spesielt personlig eller unikt. I ethvert eksemplarisk postkort ligger det utskiftningspotensial, der bildene og skildringene i prinsippet kan gjelde for enhver tilfeldig severdighet. Og samtidig ligger det noe personlig i akten med å kjøpe, skrive og sende et postkort. Et postkort får sin betydning først når det er skrevet og sendt – frem til da er det bare et stumt bilde av et hvilket som helst sted. Det hører til postkortets uskrevne regler at man må ha vært et sted for å være autorisert til å sende et postkort derfra, med poststempelet som garantist.

 

Gjennom postkortet skapes en illusjon av nærhet, forsterket av bildet på postkortets framside. Senderen og mottakeren ser samme scene, og får derfor følelsen av å dele et øyeblikk. Samtidig er fraværet en grunnbetingelse for postkortet. Et postkort kjøpes som oftest på stedet det avbilder, men får samtidig sin fulle betydning først idet det sendes vekk fra opprinnelsesstedet. Gjennom denne fjerningsakten oppstår en diskrepans mellom stedet og den bærbare representasjonen. Det innbilte nærværet i kombinasjon med det faktiske fraværet, frambringer en følelse av lengsel. Denne fraværets kvalitet er postkortets fremste budskap: „Wish you were here!“. Som alle souvenirer lengter postkortet etter sitt opprinnelsessted. Fraværet er nettopp forutsetningen for savnet. Postkortets språk et lengselens språk. Nostalgiens overveldende narrativ er korrupt: Lengselen som frembringes hos mottakeren er imidlertid ikke etter stedet og fortiden slik de var, men slik de har blitt presentert gjennom postkortet. Nostalgi er et irrasjonalt og paradoksalt fenomen, en lengsel uten objekt, og slik kan den aldri oppfylles.

 

 

Deler av dette innlegget var på trykk i det bergensbaserte studenmagasinet «Atrium» våren 2013. 

 

Kilder:

Milne, Esther, Letters, Postcards, email: Technologies of Presence, Routledge, New York & London 2010

Tropper, E., Bild/Störung. Beschriebene Postkarten um 1900, Fotogeschichte Årgang 30, 2010, Hefte 118, s. 5-16

Trummer, T., “Hier ist es unbeschreiblich schön!“ – eine kleine Phänomenologie der Ansichtskarte, I: Fenz, W., Sight.Seeing, 4. Österreichische Triennale zur Fotografie, Graz_Austria, Salzburg 2003

Siegert, Bernhard, Relais. Geschicke der Literatur als Epoche der Post 1751 – 1913, Brinkmann & Bose, Berlin 1993

 

 

Latest posts by Gina Tandberg (see all)