Winter i verdens rikeste land
2016

Winterkrigen
2018
Janne S. Drangsholt
Tiden Forlag

Jeg vil beskrive Ingrid Winter som en slags norsk Bridget Jones,som mange anmeldere gjør, med en dose av Emma Thompsons rollekarakter i Love Actually og en dæsj Hennriette Stensrup om det gir mening?

Det ble fort tydelig at de fleste kollegene mine hadde møtt samme reaksjonsmønster i sine respektive hjem, for hele inngangspartiet var fylt opp av lett henslengte tursekker o kofferter. Og til tross for at vi nå opererte med «clean desk policy» la jeg også merke til at de fleste pultene allerede var omgitt av bokstabler av et omfang som fikk kontorlandskapet til å ligne en slags akademikerversjon av Game of Thrones.

Jeg har tidligere lest den første boken om Ingrid Winter (link) og fikk nå gleden av å lese Janne S. Drangsholt sine to nyeste utgivelser om damen i ett strekk. Strekk skjer sjelden, men med svangerskapspermisjon og en lillebror som ikke ville komme med en gang, ble det for min del litt mer ledig tid. Winter i verdens rikeste land bygger seg opp mot gjennomføring av sommerferien, mens Winterkrigen går mot jul. Skildringene av forventningspresset rundt er gode og Drangsholt tar nåtiden veldig på kornet.  

Jeg hadde litt blandede følelser rundt den første boka, da noen av situasjonene Ingrid havnet opp i virket for konstruerte. Dette syns jeg bedrer seg betraktelig i de to neste bøkene. Drangsholt sans for å gjøre narr av modernisering og hvordan man særlig i offentlig sektor ordlegger seg i den forbindelse faller i god jord hos meg. Særlig i (siste bok) har enkelte karakterer tilsynelatende falt godt ned i en svada-generator, og har du jobbet i det offentlige eller hørt på politikerne ler du gjenkjennende.

… Jeg kan imidlertid forsikre om at vi snakker brukermedvirkning, tillit og tett-på-dialog ele veien. Kort sagt: Både vi og Kapittel-festivalen gjør alt vi kan for at denne prosessen skal bli så synergisk og holistisk som mulig. Og nå tror jeg ret og slett vi må avslutte dette møtet, folkens, for det  er blitt sene ettermiddagen.

I Winter i verdens rikeste land har Ingrid en ensidig konflikt med de nye naboene, eller hun misliker dem. Men jeg syns ensidig konflikt er en bedre betegnelse. Hun kaller barna dere Smitt og Smule, irriterer seg over pågangsmot, blogger, damekvelder og at mannen hennes blir overtalt til å gjøre utbedringer på huset selv av naboen uten at naboen stiller opp videre. Det hele kulminerer i en dels ufrivillig fellesferie. Jeg syns skrivestilen til Janne skinner når hun får la relasjonene utfolde seg i dette miljøet og et par ganger får jeg assosiasjoner til Shakespeares komedier.

Et annet aspekt ved Rødt bokomslag med en basset liggende mellom en flaske vin, tennisrakett og bok. som jeg tror vil falle i smak hos flere er Ingrid Winters’ oppgjør med begrepet “virkelighetslitteratur”. Slik speiler den den litterære debatten i samtiden godt.

… Kjetil og Peter gikk over i en diskusjon om hvilke forfattere som skulle bli med i en monter vi hadde fått i oppdrag å sette opp i vrimlehallen.
– Vi må ha med Knausgård og Hjort, slo KJetil fast og skrev begge navnene med store bokstaver på tavlen i møterommet. Jeg betraktet ham. Han begynte å sykle i god tid før skilsmissen og så nå både veltrent og fresh ut. I flere uker hadde det gått rykter om at han var blitt sammen med den unge instituttlederen på lærerutdanningen, og jeg tenkte at i så fall var det bare et tidsspørsmål før de la ut selfies fra Praha og deretter fikk et kjærlighetsbarn.
– Absolutely, nikket Peter, – and Plath.
– NEI, protesterte jeg og kjente at irritasjonen fra gårsdagens veiledning var i ferd med å nå et eksplosivt nivå, – vi skal IKKE ha med Plath! Hører dere ikke hva jeg sier? Hun skrev mytiske dikt om den menneskelige tilstand, ikke gørr poesi om at hun var glad i lampeskjermer, kaniner og hester o ble lei seg da hun mottok ubehagelige telefonoppringninger fra «Teddy»s elskerinner. Det der er jeg faktisk ikke med på!

Likevel er det på familie-planet at bøkene treffer meg mest. Skildringene av de tre døtrene, samspillet med mannen og den bloggende nabodama er til å få latterkrampe av, samtidig som de også kan være dypt rørende. Det sist nevnte er særlig for forholdet til den yngste datteren og hennes særegenheter, der Ingrid vegrer seg for å tenke på disse særhetene som symptomer samtidig som hun stadig googler dem. Barna er viktig for Ingrid og flertallet av hennes bekymringer er knyttet til dem, likevel kan det bli travelt å følge opp tre barn. Dette fører til mye dårlig samvittighet hos Ingrid, men også en del artige situasjoner i møtet med andre foreldre.

– Jeg tviler på at hun er skikkelig good i noen idrett, opplyste jeg, – hun er sikkert ganske middels. Men hun skal ikke bli profesjonell foballspiller heller, da.
Jeg humret over tanen, men moren til Sara så sjokkert ut.
– De må få brukt potensialet sitt, erklærte hun og så granskende på meg. – Sara er flink i fotball, håndball og turn. Utfordringen blir bare å finne ut hva vi skal satse på, ikke sant?
– Vi bruker egentlig all energi på å få levert henne til de forskjellige aktivitetene, forklarte jeg, – sammen med dugnader og sånt. Så jeg tror vi må droppe å finne ut hva hun er flink i og bare være fornøyd om hun lærer å være på et lag, får frisk luft og holder seg flytende i vann til redningsbåten kommer.

Selv om julaften nå er passert, og dermed overlevd om du leser dette, syns jeg du skal skynde deg å lese Winterkrigen likevel. Så kan du stresse sammen med Ingrid Winter, men likevel få igjen hvilepulsen. Det er tross alt et år til neste jul, og ingen planlegger neste jul i januar, gjør de vel?

Jeg har  mottatt alle bøkene om Winter som lesereksemplarer fra forlaget.

 

 

 

Mari Baardseth

Utdannet og arbeider som lege. Har vært aktiv leser siden leseligaen hvor man fikk stjerne på bibliotekkortet om man var medlem. Ganske alt-lesende. Skrev på blyantstreker før jeg ble bokmerke i 2014.

Latest posts by Mari Baardseth (see all)