wetlandsWetlands
Charlotte Roche (oversatt av Tim Mohr)
Fourth Estate 2009

Wetlands er en ganske unik bok. Jeg ble veldig interessert i boken etter å ha lest fr.martinsens innlegg om den. Boka innfrir på mange måter forventningen jeg fikk om angrep på hygienehysteriet rundt kvinnekroppen. I detalj beskriver Roche alle de tingene som man ikke snakker om når det gjelder ens egen kropp. Hvordan det føles å dra ut et langt hårstrå som har forvillet seg ned i underlivet, opplevelsen av hemoroider, hvorfor man bør smake på sin egen smegma titt og ofte. Jeg føler ofte at ingenting kan sjokkere lengre, og at forsøk på å provosere ofte mislykkes fordi vi er så blaserte, men når jeg leser boka tar jeg meg selv i å fryde meg over at noe enda kan vekke meg, at det enda finnes ting jeg opplever som tabu. Det er imponerende at Charlotte Roche tør å skrive dette, når man jo umiddelbart føler at opplevelsene må ha bakgrunn i hennes egen erfaring. Faktisk syns jeg det er så vanskelig å skulle bli assosiert med det ”ekle” i boka at jeg nesten vegrer meg for å skrive om den. Vil folk anta at jeg gjør det samme som jeg-personen, hvis jeg støtter hennes syn? Nettopp dette aspektet med boka gjør mest inntrykk på meg, hvordan jeg, som kvinne, nesten skammer meg over å lese og skrive om noe i redsel for at noen skal anta at også jeg skulle finne på å smake på mine egne kroppsvæsker.

For boka tar kraftig oppgjør med hygienehysteriet, samtidig som den ikke fremmer en naturlig, eller nødvendigvis feministisk linje i forhold til kroppen. Jeg-personen i boka, Helen, er atten år, etter en uheldig barbering i underlivet blir hun lagt inn på sykehuset på proktologisk avdeling. Hun surrer rundt på sykehuset mens vi følger hennes tankerekker sentrert rundt sex, kroppsvæsker og relasjoner til familien. Hun oppleves på mange måter som svært frigjort i sin agenda om å se bort i fra konvensjoner rundt hva en jente skal og ikke skal. En jente skal for eksempel passe seg når hun er på offentlige toalett:

I’ve turned myself into a walking laboratory of pussy hygiene. I enjoy plopping myself down on any dirty toilet seat anywhere. That’s not all. I rub the entire seat with my pussy before I sit down, going once around with a graceful gyration of my hips. When I press my pussy onto the seat it makes a smacking noise and then it sucks up all the pubic hairs, droplets, splotches and puddles of various shades and consistencies.

Hun beskriver også seg selv som en jente som er kåt stort sett hele tiden, og som har en fri omgang med sex. Likevel ligger det ikke noe manifest til grunn, hun tar ikke ”riktige” feministiske valg heller. For eksempel avhenger hennes intimbarbering, sex mens hun har mensen eller analvask før analsex på hvorvidt sexpartneren ønsker det eller ikke. Altså er det ikke basert på det hun liker best. Men det er jo også en viss frihet i at hun ikke bare følger en ideologi, hun følger kun seg selv.

Men etter hvert som jeg leser Wetlands reduseres Helen for meg, fra å være en fri jente som følger sine egne valg, til en ensom jente, som savner sine skilte foreldre og som avslører sårhet også andre plasser enn i underlivet. Noe som igjen tar fra henne noe av livskraften som jeg lot meg fascinere av i begynnelsen. Det fremgår ikke hvordan hun oppfattes av jevnaldrende, men etter hvert tar jeg meg i å spekulere på om hun er så ensom fordi folk dypest sett ikke takler hennes seksualitet og brudd med normer. Hvor er alle de hun har hatt sex med når hun er innlagt på sykehuset og kjeder seg sånn? Hvilke andre relasjoner har hun? Disse spørsmålene plager meg litt i lesingen av boka, fordi jeg lurer på om budskapet er at jenter som Helen må være ulykkelig fordi det er noe grunnleggende feil med dem som ikke aksepteres av samfunnet. Eller at de er resultatet av traumer heller enn egen vilje.

Likevel opplever jeg det veldig befriende å lese boka, og syns den er verdt å lese selv om den blir repeterende og mindre interessant mot slutten.

Til slutt, jeg har lest denne boka på engelsk. Den finnes tilgjengelig på norsk under tittelen Våtmarksområder på Cappelen Damm. Jeg leste den ikke på norsk er fordi den kostet under en tredjedel selv i hardback på engelsk. Det er godt mulig at den norske oversettelsen er bedre enn den engelske, siden originalen er på tysk, men det kan jeg altså ikke uttale meg om.

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)