Leselista – vårens beste bøker

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bokvåren er godt i gang, og jeg har blitt godt oppdatert på noen av vårens bøker takket være BokTorsdag. I høst ble jeg kontaktet av litteraturredaksjonen til Kulturutvalget om å bli med på en paneldiskusjon om vårens bøker. Målet med Leselista-arrangementet var å veilede lesere gjennom bibliotekenes og bokhandlenes bokhyller, og fremme våre favoritter. Litteraturkritiker Cathrine Krøger valgte Norma av Sofi Oksanen, og bibliotekar Katrine Urke valgte Få barn av Geir Nummedal. Jeg valgte en debutant fra Kolon forlag; Stein Sørensen med 4.

 

Stein Sørensen
4

Stein Sørensen er sykepleier ved infeksjonsavdelingen på Oslo universitetssykehus. Han har selv sagt at han skrev boken med bakgrunn i at folk han vokste opp med nå sitter i fengsel. De hadde mange av de samme forutsetningene, og han begynte å tenke på hva forskjellen på dem og ham var, og kunne han endt opp som dem? I disse spørsmålene begynte han på 4.

Boken er en historie om en voksen mann som blir kriminell. Boken har spenningsromanens form, men fortelleren er et menneske med en kvernende tankestrøm. Han dras inn i det kriminelle og vi dras inn i hans kroniske refleksjoner. Han mister kontroll i det ytre, men holder fast på å forstå hva som skjer, hva som er hans egen kontekst, og hva som kan drive et menneske til å bryte loven.

Sørensen kombinerer essaysjangeren med gangsterromanen, som forlaget selv har valgt å kalle boken, på en troverdig måte; han bryter ut av historien når han går over i det essayistiske. Det oppleves aldri som et brudd i teksten, selv om noen av delene til tider var tunge å lese, men aldri kjedelige. Sørensen sitter tydelig på mye kunnskap, tematikken i de essayistiske avsnittene hentes fra en rikholdig verden av kunnskap, gammel og ny; fra filosofien, historien, kunsten, medisinen, kunsthistorien, psykologien, osv. Det som ødelegger litt, er at skiftningen mellom fiksjon og essayistikk minner for mye om Knausgård.

4  faller under flere kategoier; spenningsroman, gangsterroman, krimroman, men den er også intellektuell. Under BokTorsdag fikk jeg spørsmål om begge sider av romanen appellerer til den samme leseren, og for meg gjorde det det. Jeg håper også at det gjør det hos andre lesere. Sørensen har gjort en god jobb med å flette det essayistiske inn i det fiktive, og det er gjort med glans. Det oppleves aldri at noen av avsnittene er malplassert. Det jeg likte best var alt det indre livet. Handlingene til karakterene og resten av plottet er aldri like spennende som det som skjer på innsiden av hodet til hovedkarakteren Kyrre. Alle hans kroniske refleksjoner, analyseringer, og spørsmål er hva som driver boken. Spørsmålene han stiller seg selv gjennom boken får vi svar på i handlingene hans, og dette syntes jeg var utmerket konstruert av Stein Sørensen.

Jeg tror denne type sjangerblanding kan resultere i at flere leser spenningsromaner, og at litt av stigmaet rundt sjangeren kan forsvinne. 4 er en smart komponert thriller, og jeg tror de som er vant til den klassiske krimsjangeren vil få seg en positiv overraskelse, og de som ikke leser mye krim vil oppleve dette som et mer komplekst verk innen krim- og spenningssjangeren.

Dette er en veldig god debutroman, og alt tyder på at om Stein Sørensen fortsetter å skrive, så vil dette også være et spennende forfatterskap å følge.Jeg håper at han holder seg til spenningssjangeren, for det er noe han gjør veldig godt. Jeg kunne godt tenkt meg å lese flere lignende bøker fra ham.

 

Geir Nummedal
Få barn

Før BokTorsdag hadde jeg ingen planer om å lese Geir Nummedals novellesamling, mest på grunn av det noe kjedelige coveret, som ligner på alt annet Forlaget Oktober gir ut, men det var meningen at vi skulle lese bøkene til de andre i panelet. Allerede på første side ble jeg hypnotisert av det vakre språket og de sylskarpe setningene til Nummedal.

Forlaget skrivet at novellene i Få barn kretser omkring det å ønske barn, ha barn, ligge sammen uten tanke på barn, være barn og være voksne som lever uten barn.

Novellesamlingen starter med et par som prøver å få barn, Nummedal skildrer en sommer ved vannet der ønsket om barn er tematikken. Hele settingen er fin og harmonisk og det forbereder deg ikke på novelle nummer to. Her utfordrer Nummedal seg selv om skriver en ordentlig voldelig tekst om en karakter som kaller seg selv for «Snekker Andersen», og som lurer seg inn i leiligheten til et nøye utvalgt offer. Det minner veldig om serien Dexter, og det tar en pervers vri ved at de blir avbrutt av datteren til offeret midt i at baufila er i ferd med å kutte i kragebeinet.

I neste novelle møter vi en eldre dame og mann som tidligere har vært et par. De møtes igjen etter at mannen har tatt kontakten, og de drar på tur i skogen sammen. Nummedal skildrer alderdommen glitrende, og det er sårbart og fint samtidig. Den røde tråden om barn blir trukket opp igjen, og det hintes om at det en gang har vært et barn i bildet, men som aldri ble til.

Få barn er en interessant novellesamling, ikke på grunn av tematikken, men på grunn av alle sjansene forfatteren tar. Geir Nummedal har virkelig gått inn for å lage en variert novellesamling, der hver novelle nesten overgår den forrige. Det er kult å se en forfatter utfordre seg selv på denne måten, spesielt når han tidligere har debutert med en roman. Det er ikke ofte det skjer at forfattere starter med å skrive romaner, for så å gå over til novelleformatet.

Novellen som skiller seg ut, og som trekkes fram som favoritt blant lesere, er Voksne mannen. Vi møter en navnløs mann, som går på jobb, som oppdager at det er kommet et nytt David Bowie-album, som gratulerer en kollega med bursdagen, men som ikke klarer å svare på et hverdagslig spørsmål, og ender opp med å bryte ut i gråt.

Og så stiller hun meg et hverdagslig spørsmål. Om hvordan jeg har det, oppriktig ment. Og så blir det en pause mellom oss, hvor jeg ikke finner setningen å svare henne med. Denne vanlige setningen å svare med, på dette vanlige spørsmålet. For jeg klarer ikke si at det er bra, med meg. Jeg, som er privilegert, med så mye. Jeg, som så ofte glemmer hvor heldig jeg er med landet jeg bor i, tiden jeg lever i. Familien jeg har: heldig. Heldig, heldig, heldig. Ingenting burde få meg over ende. Likevel, når jeg først begynner å si noe, til et svar, så sitter jeg der og griner, voksne mannen.

Det er så mye fra denne novellen som jeg vil fortelle om, men som jeg ikke skal. Jeg satt og var helt hypnotisert av stemningen den satt meg inn i. Å følge denne navnløse mannen var en av de fineste leseopplevelsene jeg har hatt på en god stund. Jeg må ut og finne romanen han skrev før denne samlingen. Jeg må ha mer av Geir Nummedal.

 

Sofi Oksanen
Norma

 Jeg fikk aldri lest ferdig Norma i tide, så jeg linker heller til Cathrine Krøger sin anmeldelse fra Dagbladet