Kulturstripa-gjengen Foto: Espen Nersveen/NRK

Kulturstripa til NRK er den nye kultursatsinga, som har samme sendetid mandag til torsdag. Vi har sett på de nye programmene, som varierer veldig i kvalitet.

Nasjonalgalleriet

NRKs program dedikert til visuell kultur er ganske forstyrrende i sitt eget visuelle utrykk. Inntrykket jeg satt igjen med ut i fra den visuelle innpakningen til Nasjonalgalleriet var at den var budskapsmessig forvirrende. Det begynner med introsnutten, en hund ser en tom ramme på en strand, mange mennesker med solbriller bak et gjerde, alle er opprørte, ramma knuses. Det hele er merkelig mer enn identitetsskapende. Holdepunktet til programmet er et rart studio laget som en slags bar der programlederen snakker med en underliggende sensuell tone og bustete hår. Hva prøver de å si? Vi lager edgy introsnutter, men er pene og avslappede i kule omgivelser?

Men, de imponerte heller ikke så mye på innhold. Eller, innholdet, tematikken, er interessant, men formidlinga er litt irriterende. Reportasjene er knappe, og voice-over-mannens tone minner meg mest om God Kveld Norges gjeng med kulturforenklere. Spesielt påtagelig i snutten om den nye utstillingen på Astrup Fearnley, som er så raskt over at man så vidt når å la seg irritere av den populariserende tonen. Likevel er det kanskje programlederen Helle Vaagland som er verst. Det virker i liten grad som om hun klarer å skape en forbindelse med intervjuobjektene der de gir av seg selv. Av og til virker det mest som om de snakker litt forbi hverandre, og at Vaagland er opptatt av å vise sin egen, heller enn objektets, dybde. I intervjuet med RayKay prøver hun å problematisere det kommersielle med musikkvideoene hans, ved å sette det i kontrast til M.I.A.s kontroversielle video. Men er ikke dette litt absurd, litt som å konfrontere Margit Sandemo med at hun ikke skriver som J.M.G. Le Clézio. Selvsagt er det mulig å bemerke det, men hva skulle han si til det? Han har en kommersiell tilnærming til arbeidet sitt og gjør det godt, og legger ikke selv opp til å ha et sterkt personlig budskap som M.I.A.

Nasjonalgalleriets Helle Vaagland Foto: Espen Nersveen/NRK

I intervjuet med den franske kunstneren var det også påtagelig hvor lite relevant kunstneren fant intervjuet. Styrken til for eksempel Store Studio var det profesjonelle teamet som klarte å omstille vinklinga til intervjuer og saker tilpasset det man snakket om. Derfor klarte de å dekke intellektuelle temaer så vel som populærkultur på en interessant måte. Pluss selvsagt at de hadde Per Sundnes på jobben, som klarte å få de vanskeligste kjendiser på gli. Reportasjen om Tilda Swinton var for så vidt god, og ”Nasjonalgalleriet observerer”, en snutt om maskulinitet og farger var ikke så kleint som det kunne vært. Men så slang de på ”Nasjonalgalleriet Mentor” med Pushwagner, og da var det vanskelig å forestille seg hva de egentlig ville oppnå.

Det visuelle var forstyrrende, folkene var ikke så talentfulle, men innholdsmiksen var god. Jeg gir det en treer, og håper gjengen finner seg mer til rette etter hvert.

Bokprogrammet

Den nye lederen for Bokprogrammet Siss Vik. Foto: Espen Nersveen/NRK

Full disclosure, jeg ELSKER Siss Vik, jeg får ikke nok, Radiofront har lenge vært på topplista mi over radioprogrammer jeg går langt for å få med meg. Hun er dyktig, intelligent og flink til å få fram spennende ting. I motsetning til sin kollega i Nasjonalgalleriet har hun en åpenbar connection med sine intervjuobjekter. Det er nettopp hennes interesse for den andre personen, og det de kan formidle, som skinner igjennom. Hun har ikke behov for å vise seg selv som dyp og reflektert, og er tilstede i intervjuet , men ikke i fokus. Dette gjør at intervjuet med J.M.G. Le Clézio blir vellykket, og når innom mange temaer der han har noe å formidle. Opplesningsdelene med teksten i bildet og stemme over syns jeg faktisk fungerer godt. For mange er bøker og språket nettopp skrevne bokstaver og det er godt å se det i tillegg til å høre det. Intervjuet med Margit Sandemo er gjort allment, og passer veldig godt innfor tematikken i programmet, forfatterkallet. Alt i alt er jeg veldig fornøyd med det nye Bokprogrammet.

Programmet har ikke et eget studio, og det starter på åpen gate der Siss Vik introduserer dagens program, og første snutt med Topp 5-liste blir også gjort der. Det er et rart valg å starte programmet på et fortau der folk passerer og med trafikk i bakgrunnen, av og til forsvinner programlederen bak de forbipasserende. Er det et forsøk på å få bevegelse inn i et bokprogram, bøker egner seg strengt tatt ikke kjempegodt til TV i utgangspunktet. Men det blir litt underlig med den trivelige litteraturmannen som skal presentere en Topp 5-liste med en trafikkert vei i bakgrunnen. Her hadde kanskje et mer sprekt visuelt opplegg med tekstbiter, forfatterbilder, videoopptak eller lignende kanskje gitt innholdet et løft, slik at det ikke ble en opplesning. Kanskje er det også mer egnet i dialogform, for å bryte opp ensformigheten i det.

Så, rart å henge ut på gata, og noen utfordringer på formidling, men Siss Vik og de andre er flinke. Jeg gir helheten en svak femmer, og gleder meg til neste program.

Filmbonanza

Filmbonanzas Vegard Larsen Foto: Espen-Nersveen/NRK

Igjen begynner det på gata. Er det NRKs nye greie? Å være i bybildet? Er det slik vi sparer inn MPG-pengene? Vegard Larsen er i overkant glad og smilende, ung og blond, samtidig som han tydeligvis har lært seg at på TV må man snakke klart.og.tydelig, og relativt stakkato.

Filmbonanza har et variert program med en fin reportasje om Nokas-filmen til Erik Skjoldbjærg, og et greit intervju av Anton Corbijn. Jeg ser poenget med å ikke lage alt på programmet i samme form, man kan ikke dekke alle premierefilmer med anmeldelser, men jeg syns det var rart at det ikke var noen tradisjonelle anmeldelser. Topp 3-lista over filmleger fungerte utvilsomt bedre enn Topp 5-lista til bokprogrammet, bedre introduksjon av listemaker som gir det en sammenheng, og kanskje er trepunktslister nok i TV-formatet.

Omtalen av The Kids Are Alright er en samtale med Anne Holt om filmen, og det er litt flåsete. Skal mennesker som er i den tematiserte settingen i en film nå trekkes inn for å omtale den? Ville vi hatt en lesbisk person som anmelder/intervjuer om en bok som har lesbiske hovedkarakterer? Dette på toppen av legen som viser frem legekarakterer gjør at jeg tenker at Filmbonanza har en litt overfladisk tilnærming til filmmediet. Er det slik at når det neste gang er en film som handler om brannmenn skal Vegard Larsen snakke om den med en norsk brannmann? Så er det seerpanelet. På Bokmerker har vi tidligere kritisert at tradisjonelle medier blir nok et sted for amatører, og det syns jeg er tilfellet her også. Spesielt i et filmprogram, siden film i utgangspunktet er så tilgjengelig at de fleste snakker om det. Jeg trenger ikke å se samtaler jeg kan ha med venner og bekjente på NRK.

Pluss for å være variert, men kunne trengt litt mer tyngde, jeg heller mot en grei firer, men vet ikke om jeg kommer til å sitte klistret til skjermen.

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)