Roser, konfekt og et dikt av Lord Byron?

Jeg elsker alle høytider og merkedager, men Valentinsdagen har jeg litt problemer med. Man kan nesten ikke mislike St. Valentins, i alle fall ikke dersom man ikke har kjæreste. For dersom man da ikke liker dagen er man bare bitter, og man hadde likt dem om man bare hadde vært velsignet nok til å være i et parforhold. Sludder og pølsevev selvsagt, dette er jo tross alt ikke kjærlighetens dag så mye som klisjeenes dag. Konfekt og roser, små bamser, det er sjelden originalitet å spore. Dersom man absolutt skal feire denne dagen, er det langt bedre å begunstige sin kjære med et dikt.

De klassiske kjærlighetsdiktene er selvsagt en støtte for den litterære romantiker, og i Storbritannia tilbyr The Times en tjeneste der man kan man bestille poesi lest inn av kjente skuespillere til telefonen til sin utkårede.  Hvem ville vel ikke få lyden av den myke stemmen til Jude Law som leser She walks in beauty av Lord Byron på telefonen. Vi etterlyser et liknende norsk tiltak.

Men la oss innse det, kjærligheten er flyktig. For de som har opplevd det på kroppen, vil det heller være mer passende å skaffe seg den nye diktantologien It’s Not You, It’s Me: The Poetry of Breakup omtalt av New York Times. En samling dikt om brudd – perfekt for en innedag på St Valentinsdagen. Da våre lesere sannsynligvis ikke har den lett tilgjengelig, frister også NYTimes med et blogginnlegg om nettopp dikt som passer til kjærlighetssorg.

Vår Valentinsgave til deg er en sangtekst av et band som kommer til Oslo rett før påske, og som virkelig vet å beskrive forelskelse og kjærlighetssorg, og sågar med litterære referanser. Fra den fantastiske trippel CD’en 69 lovesongs falt valget på en om den ulykkelige kjærligheten, siden vi har fått nok av den andre i dag.

The Magnetic Fields – I Don’t Want To Get Over You

I don’t want to get over you. I guess I could take
a sleeping pill and sleep at will and not have to
go through what I go through. I guess I should take
Prozac, right, and just smile all night at somebody new,
Somebody not too bright but sweet and kind who would try to get you off my mind.
I could leave this agony behind
which is just what I’d do, if I wanted to,
but I don’t want to get over you
cause I don’t want to get over love.

I could listen to my therapist, pretend you don’t exist
and not have to dream of what I dream of; I could listen
to all my friends and go out again and pretend it’s enough,
or I could make a career of being blue–I could dress
in black and read Camus, smoke clove cigarettes and drink vermouth
like I was 17, that would be a scream,
but I don’t want to get over you.

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)