Boktyven 

Regissert av Brian Percival

20th Century Fox, 2013

Yehuda Amichai, en jødisk poet født i Tyskland, spør i et dikt hvor stor diameteren til en bombe er. «The diameter of the bomb was thirty centimeters/and the diameter of its effective range about seven meters,/with four dead and eleven wounded./And around these, in a larger circle/of pain and time, two hospitals are scattered/
and one graveyard.». Avi Steinberg kaller diameteren av en bombe for «the circle of loss». På sitt mest grunnleggende er krig mange sirkler av tap, diametere ved siden av diametere av smerte og sorg.  Nettopp dette gjør krig til et takknemlig tema å lage film om, fordi man nesten helt gratis får tilgang på de store følelsene. Man kan stille de store spørsmålene. Det finnes mange gode filmer om krig generelt og andre verdenskrig spesielt, men Boktyven er ikke en av dem.

Boktyven er basert på boka med samme navn, og foregår i Tyskland under andre verdenskrig. Døden (Roger Allam) forteller historien om Liesel (Sophie Nélisse), som må flytte til fosterhjem fordi moren er kommunist og i fare. Broren dør på veien, og Liesel stjeler graverens håndbok etter begravelsen. For å holde motet oppe etter at hun kommer i fosterhjem, stjeler hun flere bøker som fosterfaren Hans (spilt av Geoffrey Rush) hjelper henne med å lese. Flest bøker stjeler hun fra borgermesterens kone, som eier et helt bibliotek, men ikke en personlighet. Liesel gjenforteller bøkene hun har lest i bomberommet slik at de får noe å glede seg over mens de hører lyden av bomber som faller og liv om blir ødelagt. Familien hennes tar så inn jøden Max, og skjuler ham i kjelleren. Mens krigen raser rundt dem, forteller Liesel ham hvor vakker verden rundt dem likevel er. Max maler over alle sidene i Mein Kampf, slik hun kan skrive sine egne historier, og det er veldig søtt og fint og kjedelig.  Alle klisjeer jobber overtid og det er nummeret før strykekvartetten spiller i bakgrunnen. Jeg er ikke et kaldt menneske, men jeg har bare hørt det før. Sett det før.

Jeg satt likevel og småfniste på bakerste rad, for måten de snakker på er helt hinsides all fornuft.  Det er en amerikansk film, så alle skuespillerne snakker selvfølgelig gebrokkent engelsk inspirert av hvordan de tror tysk høres ut. Av og til bryter de ut i amerikansk-engelsk også, men de tar seg kraftig inn igjen. De har også et dårlig ordforråd, og jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor. Er premisset at tyskere har et dårlig språk? Eller skal vi late som de egentlig ikke kan tysk? Men det kan de jo, for dialogen er spritet opp av nein, undsaumensch og sieg heil her og der. Det språklige høydepunktet kommer når Liesel sier «zukkerball» (soccer møter football) i et forsøk på å være europeisk. Skal jeg lukke ørene og late som det er tysk? Help me out, kjære manusforfattere, sprechen Sie Deutsch?

I Europa, som andre verdensdeler som har opplevd krig, ligger det diametere på diametere av smerte og sorg. Det er derfor viktig at vi fortsetter å fortelle historiene og fortsetter å vise hvor grusom nazismen var. Men det kan, og bør, gjøres uten tulletysk og klisjeer.

Rose Fagerheim

Rose er 24 år og student. Hennes claim to fame er at hun kan sitere Pushkin og drøfte individets plass i kanadiske storbyer, to egenskaper hun ikke får bruk for så ofte som man skulle tro. Da hun var yngre kunne hun første del av To be or not be-talen utenat, som heller ikke var særlig nyttig.

Latest posts by Rose Fagerheim (see all)