På mandag ble de åtte nominerte forfatterne til Ungdommens kritikerpris 2014 klare. Det var en imponerende samling norske samtidsforfattere. Jon Fosse, Rune Christiansen, Lars Petter Sveen, Birger Emanuelsen, Nils-Chr. Moe-Repstad, Kjersti Wøien Håland, Amalie Kasin Lerstang, Terje Holtet Larsen. Noen mer kjente enn andre, men alle har utgitt bøker dette året som har fått gjennomgående gode kritikker. «Ungdommens kritikerpris er en pris for skjønnlitterær samtidslitteratur, delt ut av elever i videregående opplæring», står det å lese på prisens egne nettsider. Prisen ble opprettet i 2005 og er initiert av Foreningen !les. Den «anerkjenner og synliggjør ungdoms lesninger av samtidslitteratur», kan man lese videre. Det høres jo unektelig flott ut. Og når man ser på de nominerte kan man ikke annet enn å bli imponert, for her er det ungdommen selv, videregående elever helt ned i sekstenårsalderen, som har lest, nominert, og stemt frem internasjonalt anerkjente forfattere som Jon Fosse, for ikke å snakke om at de i 2014 har slått av fjernsynet, frakoblet Facebook og Instagram, og funnet frem til de nyeste bøkene til unge, fremadstormende forfattere som Lars Petter Sveen og Birger Emanuelsen. Og hvilken velutviklet smaksans disse ungdommene viser, hvilken imponerende treffsikkerhet de demonstrerer, for deres dommer av disse bøkene korrelerer jo med det samlede norske kritikerapparatets dommer. Nominasjonslisten er sant å si påfallende lik den vi ser ved andre priser, det være seg Brageprisen, P2-lytternes romanpris eller Stig Sæterbakkens minnepris. Hvilken usedvanlig oppegående norsk ungdom vi her har med å gjøre, jeg mener: Jon Fosse! Eller?

Vel, ikke helt. Ungdommens kritikerpris «anerkjenner og synliggjør ungdoms lesninger av samtidslitteratur», men først etter at en jury på tre godt voksne mennesker fra Norsk Kritikerlag, i dette tilfellet Ingvild Bræin (f. 1971), Erik Engblad (f. 1985) og Espen Grønlie (f. 1978) har filtrert bort de useriøse bøkene og funnet åtte kandidater som ungdommer fra syv forskjellige videregående klasser så får i oppgave å lese og like. En av disse skal bli ungdommens favoritt dette året, det har de voksne bestemt. I prisens premiss ligger det også at prisen kun skal gjelde skjønnlitterære bøker for voksne (for gud forby at en ungdomsroman skulle få Ungdommens kritikerpris!). Dermed er ikke lenger mangelen på ungdomsbøker på denne listen like påfallende, eller det faktum at ungdommer leser Jon Fosse like utrolig. De har ikke noe valg.

Men er det så galt kan man så spørre seg? Alle vet jo at ungdommer i dag ikke leser bøker, og at de få som gjør det leser dårlige bøker. Vi vil jo ikke risikere at man ender opp med å gi en pris til en dårlig bok? Er det ikke da bedre å la tre voksne kritikere, med velutviklet og fullmoden smaksans, som ikke lar seg styre av hormoner og pubertale innfall, få velge bøkene først, slik at vi forsikrer oss mot at en norsk ekvivalent av Twilight-bøkene plutselig får et prisdryss? Kanskje. Men da forsvinner også hele prisens fundament, nemlig at ungdommene skal tale, og at de voksne, for en gangs skyld, skal tie. Og da må man også fjerne løftet om å anerkjenne og synliggjøre ungdoms lesninger av samtidslitteratur fra statuttene. Og man må endre navnet på prisen. I det hele tatt er selve nominasjonsprosessen, som denne gang utføres av tre forlengst etablerte kritikere, litt mystisk, for hva legges egentlig til grunn? Er det kvaliteten ved bøkene alene som bestemmer? Eller er det deres appell til ungdom, og hvordan måles egentlig dette? Ser man på årets nominerte bøker er seks av åtte forfattere menn, og hele syv av åtte bøker er romaner. Er dette ungdommers smak? Eller er dette hva kritikerne mener ungdommene bør lese og like, og hvorfor er listen da så ensartet og mannsdominert?

Da jeg var seksten leste jeg vidt og bredt. Bøkene jeg leste var kanskje ikke verdig en pris som sådan, de ble mest sannsynlig ikke panegyrisk omtalt i Morgenbladet, eller sett på som seriøs litteratur i det hele tatt. I det store og det hele leste jeg bøker som jeg kanskje ville rynket på nesen over i dag, men som definitivt, på den tiden, talte til meg, formet meg, og som var en del av det jeg i dag litt pretensiøst kan kalle min litterære dannelsesreise. Jon Fosse ville gått over hodet mitt på den tiden, mest sannsynlig mange av de andre nominerte også. Flere av dem ville jeg nok dog forstått og hatt glede av, og slik sett har prisen i sin nåværende form en verdi, i den grad den utfordrer elevene og utvider horisonten deres. Men hvis dette var målet har de forspilt muligheten sin, for bøkene på nominasjonslisten er som vist skuffende lite mangfoldige. Nettopp derfor vil jeg ikke bruke plass på å liste opp bøker som burde vært med; det ville være å gjøre samme feil som jeg nå beskylder priskomiteen for å begå: Det ville være å ta kontroll over ungdommens stemme, å hevde arrogant at det de liker er feil, ikke godt nok, ikke litterært nok. Det ville være det motsatte av å anerkjenne ungdoms lesning av samtidslitteratur. For kanskje er det jeg som er patroniserende når jeg hevder at prisen ikke er reell, kanskje ungdommene vil vise seg tilliten verdig og opprettholde prisens høye nivå; kanskje listen tross alt er representativ for hva seksten år gamle ungdommer leser og liker i dag. Kanskje de til og med kunne formet en bedre liste. Men det vet vi ikke.

Det synes klart at Ungdommens kritikerpris i nåværende form i beste fall er ønsketenkning, i verste fall en bløff. Skal prisen bety noe som helst må ungdommene selv få velge og nominere bøker, også blant ungdomsbøkene. Så får det heller stå sin prøve at navnene blir litt mindre litterære enn i dag, og at Jon Fosse muligens forsvinner ut av listen. Uansett må Foreningen !les bestemme seg for om Ungdommens kritikerpris er en didaktisk pris eller en uavhengig litterær pris stemt frem av ungdommer.