Jeg fikk lyst til å lese Underworld etter å ha sett denne anmeldelsen på Better than food. Kanskje det var på grunn av hvordan han snakket om ørkenen, den store historien og at boka var satt til den kalde krigen. Tre ting som vanligvis vekker min interesse. Dessuten synes jeg det er fascinerende med mennesker som kan skrive så engasjerende at det får noen som egentlig er uinteressert, til å følge en detaljert beskrivelse av en baseballkamp. Det står respekt av få leseren til å interessere seg for noe vedkommende egentlig helst unngår. Jeg ville se om ferdighetene hans også kunne trollbinde meg.

 

Boken er ikke veldig plotdrevet og det er vanskelig å beskrive hva boken handler om ved hjelp av et par setninger. Den røde tråden er samfunnet historien finner sted i. Baseball og søppel er en av tingene som knytter alt sammen. Boken oppleves som en velkonstruert enhet og du blir dratt med inn i historien selvom den er fragmentert. DeLillo maler et bilde av USA, med størst fokus på New York. Den er et lappeteppe av personlige erfaringer og historiske hendelser. Man følger noen karakterer med tydelige ønsker og mål, men ikke kronologisk og du får heller ikke alltid de svarene du venter deg. Samtidig skriver DeLillo om tingene på en måte som får dem til å virke avhengige av kontekst. De blir knyttet opp til en større fortelling som er spennende på en annen måte enn at man bare vil finne ut hvordan handlingsforløpet utfolder seg.

 

Boken starter med en legendarisk home-run hvor ballen blir fanget av en i publikum, mye av handlingen spinner rundt å finne ut hvor ballen fra kampen befinner seg nå. Under er et utdraget fra en samtale mellom to samlere og selgere av baseball-artefakter. DeLillo bruker ofte en situasjon til å si noe generelt, han tegner først opp en haug med prikker og litt etter litt begynner han å knytte dem sammen ved hjelp av streker. Samtalen finner sted et stykke ut i boken i den overfylt butikken til en ensom mann som aldri har noen kunder.

«True. My situation is even more unreal than yours. At least you move about. I sit here with my crumbling paper. There’s a poetic revenge in all this.»

«What revenge?»

A hummingbird’s breath of a smile brushed across Tommy’s lips.

«The revenge of popular culture on those who take it too seriously.»

 

Jeg liker oversiktsbildene hans. Hvem hadde trodd man kunne skrive så vakkert om et offentlig toalett på en baseballstadion.

Men passing in and out of the toilets, men zipping their flies as they turn from the trough and other men approaching the long receptacle, thinking where they want to stand and next to whom and not next to whom, and the old ballpark’s reek and mold are consolidated here, generational tides of beer and shit and cigarettes and peanut shells and disinfectants and pisses in the untold millions, and they are thinking in the ordinary way that helps a person glide through a life, thinking thoughts unconnected to events, the dusty hum of who you are, men shouldering through the traffic in the men’s room as the game goes on, the coming and going, the lifting out of dicks and the meditative pissing.

 

DeLillo får frem det viktige og det poetiske med en hverdag som ikke lengre finnes, men som likevel er lik vår egen. Underworld var et interessant sted å være, jeg likte tankene hans og tingene han valgte å trekke frem. Selvom dette er en ganske realistisk roman, har den noe fantasifullt ved seg. Som da han snakker om noen som har fått moderne stigmata, en kvinne får de samme symptomer som syke kjendiser hun følger med på. Dette kan jo være hentet fra virkeligheten. Noen ganger kan det virkelige være mer surrealistisk enn en fiksjonelt roman, så jeg vet ikke om det er DeLillos fantasi, men det er en del ting han velger å trekke frem som jeg synes er facinerende på en slags absurd måte. En slags absurditet som likevel kan peke på noe i den virkelige verden. Han gir meg den «å være en utenomjordisk som betrakter -følelsen».

 

DeLillo har både en leken og en alvorlig tone i beskrivelsene sine.

A telephone silence can be hard to read, grim and deep and sometimes unsettling. You don’t have the softening aspect of the eyes or even the lookaway glance while he ponders. There’s nothing in the silence but the deep distance between you.

Her skriver han ikke om bare en bestemt stillhet, han bruker et konkret eksempel til å si noe generelt. Noe som har en tendens til å enten få forfatteren til å virke klok og innsiktsfull eller hvis leseren er uenig, det stikk motsatte. Forskjellen på en god og dårlig forfatter i mine øyne er at vedkomne «argumenterer» for påstandene sine. DeLillo gjør dette, dessuten skriver han om det generelle på en måte som er tett knyttet opp til karakterene og historien og som passer inn i det universet han beskriver. Vi forstår prinsippene og kan følge tankerekken, noe som gjør det interessant uansett om man nødvendigvis ikke ser verden på samme måte. Han skaper forståelse, ikke distanse.

 

De store spørsmålene blir tatt opp på en finurlig måte. Som da en jesuittprest ber eleven sin Nick Shay, hovedpersonen i boka, om å nevne alle delene til en sko. Greier du? Hva heter den plasttingen ytterst på lissene? Hva heter de forskjellige sømmene? Kan man snakke om noe uten å vite hva det er? Kan man komme til å reflektere over noe uten å tidligere ha lagt merke til det? Underworld er en bok som underholder deg, men som også får deg til å tenke. En av mine favorittscener i boken er om the Texas Highway Killer. Et barn filmer ved et uhell et av mordene og vi får en detaljert beskrivelsen av det lange opptaket. En mann som kjører alene, filmet gjennom bakruta. Klippet vises på TV, vi får en beskrivelse av forventningen knyttet til mordet og refleksjonene rundt det å rope på sin kone når mordet nærmer seg. Hvorfor skulle han ha behov for å gjøre det? Hvorfor var det viktig for ham at hun så dette?

Uten tvil en av de beste leseropplevelsene på lenge.

 

Ps. For en second opinion vil jeg anbefale denne: The Guardian.