Open minds
Susan Kaye Quinn
338 sider
CreateSpace 2011
 

Telepati er en klassiker i science fiction. Det å virkelig kunne lese og forstå et annet menneske og kjenne deres innerste tanker har alltid vært et yndet motiv, ofte kombinert med en kommentar om hvor isolerte mennesker er i sitt eget hode. Motiv kombineres ofte med den utstøtte, tankeleseren er alene om evnen og må holde evnen hemmelig for ikke å bli sperret inne eller utstøtt. Open Minds er en interessant ny sci-fi bok for ungdom som tar vrir på denne ideen til den er nesten ugjenkjennelig.

A zero like me should not take public transport

Open Minds foregår i vår verden med en eneste liten tvist. Flere tiår før boken starter, begynner den oppvoksende generasjon å utvikle telepatiske egenskaper, grunnet en rekke uforutsette bieffekter fra nye medisiner. Dette premisset er en smule tynt, men verdenen Quinn bygger på dette grunnlaget er fascinerende. Først blir de nye tankeleserne sperret inne og utstøtt, men det kommer snart for en dag nærmest alle født etter et gitt årstall utvikler evnen. Samfunnsordenen blir endret, teknologien tar en ny vending og verden spinner i en radikalt endret fremtid.  Å lese tanker er lett, men å sperre andre ute er mye vanskeligere, så en overflatisk åpenhet og en helt annen forståelse av andre menneskers synspunkter blir dagligdags. Tankekontrollerte grensesnitt på de fleste apparater er normen, talespråk blir sett på som usofistikert og barnslig og skoleundervisning foregår direkte via tankeoverføring i de fleste tilfeller.

Møt Kira, et Null. Hun er 16, og er fortsatt ikke en Leser. For hver dag som går er det mer og mer klart at hun aldri vil utvikle evnen, og dermed bli delegert til den nederste delen av samfunnet for resten av livet. Nuller kan ikke interagere med de fleste teknologiske apparater, og blir sett på som mentalt handikappede. Men i tillegg er de sosialt utstøtt, for ingen tør stole på dem når man ikke kan lese tankene deres, og de blir rutinemessig ekskludert fra de fleste jobber Kira har alt mistet alle vennene sine og hun greier bare så vidt å henge med på skolen der alt blir undervist via tankeoverføring.  Kira er delvis resignert til et liv som paria når hun møter Simon og finner ut at hun kanskje ikke er et Null likevel. Hun er noe mer enn en Leser, hun er en skriver, en ”jacker”.

Zeros didn’t attend college. No one trusted them to do real work, so what would they need college for?

Kira oppdager at hun ikke kan lese andres tanker, men hun kan ta kontroll over dem. I en av de bedre delene av boka følger vi Kiras indre kamp med seg selv. Hun kan endelig få det hun alltid har ønsket seg,  men for å få det til må hun ta kontroll over tankene til alle hun møter, selv sin egen familie. Hun er fortsatt utstøtt, men nå er hun i en maktposisjon. Hun brenner etter å ta livet sitt tilbake og ta en ørliten hevn på alle de som har ekskludert henne. Men Kira er selvsagt ikke alene om denne evnen, og hun oppdager snart at det meste hun har tatt for gitt om samfunnet hun lever i kanskje ikke er slik hun tror…

Handlingen her er på ingen måte original, det hele kan til tider være ganske klisjefylt. Det som gjør at Open Minds likevel er interessant lesning er at samfunnet som beskrives er så besnærende. Blant annet er stillheten som Kira lever med i en verden der kommunikasjon er 90 % telepatisk vanskelig å forestille seg og ganske uhyggelig. Parallellen til døve og stumme er ikke tilfeldig, men Kira har store problemer mest fordi alle ser på henne som farlig uforutsigbar og muligens løgnaktig fordi de ikke kan lese tankene og følelsene hennes.

Hvordan Kira baser med store etiske problemer som evnene hennes etter hvert gir henne er spennende, men kunne kanskje vært enda bedre realisert. Her minner boken om The Hunger Games, der Kathniss blant annet har liknende etiske dilemma som ikke helt blir grundig nok utoforsket. Det er jo også betimelig, for The Hunger Games har gått fra seier til seier, og lesere av den serien vil trolig også like Open Minds. Dessverre, i likehet med Collins, finner ikke Quinn den stødige avslutningen hun trenger. Etter ca. 2/3 faller handlingen delvis sammen, og man får følelsen av at forfatteren ikke helt vet hvor hun ønsker at fortellingen skal gå. Kira blir også en mindre interessant person ettersom boken når sitt klimaks, noe jeg ble ganske skuffet over.

Men til tross for dette er Open Minds en bok som gir en morsom vri på et gammelt science fiction tema, og helt klart en god bok å prøve seg på når man er ferdig med The Hunger Games og ikke har lyst til å lese mer «voksen» science fiction. Quinn har allerede annonsert en oppfølger, Closed Hearts, så hun har mulighet til å rette opp kursen før fortellingen sporer helt av.

For de som vil bryne seg på mer moden sci-fi om telepati, anbefales Alfred Besters sjangerdefinerende The Demolished Man og The Stars My Destination.

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)