furreParissyndromet

Heidi Furre

Flamme Forlag, 2013

Listen over symptomer fra Wikipedia om «Parissyndrom» er ikke liten: svimmelhet, hallusinasjoner, paranoia, vrangforestillinger og angst. Visstnok skal tyve japanere bli rammet hvert år etter å ha vandret i Paris og blitt veldig skuffet. Det er ikke bare skuffelsen over Paris, men også over hvordan voksenlivet ble, som er utgangspunktet for Furres debut. På sitt beste er romanen en realitetsorientering til generasjonen som reiser på interrail eller tar ex.phil på Bali for å finne seg selv, og på sitt verste er den en klisjefylt historie om kjærligheten som gikk i stykker.

«I went to Paris to find myself», sa en amerikansk jente en gang til meg, «but I guess I wasn’t there». Dette kunne også ha oppsummert bokas hovedperson, som forventet at hun skulle reise til Paris for å lære fransk og bli lykkelig. Men ingen lærer fransk over natten, og ingen får et nytt hjem på ei uke, heller ikke vår heltinne. Det er mye hverdag, mye savn og mange vanskelige, og til dels motstridende, følelser.

Det er nemlig den store, stygge hemmeligheten oss som har reist på utveksling eller jobbet et år i utlandet bærer på. Mitt år på utveksling i Montreal var et drømmeår, men det var også et intenst år. Å leve så langt fra landet jeg har vokst opp i, er som å leve under et forstørrelsesglass. Jeg savnet familien min, vennene mine og Norge så mye at jeg noen ganger nesten gråt på bussen. Jeg trodde at jeg skulle gjøre morsomme ting hele tiden, og jeg ble skuffet da jeg forsto at oppvask og dårlige dager også finnes i Canada. Og det  greide jeg ikke å fortelle til så mange, fordi alle var så glade for at jeg fikk realisert en drøm. Montreal var alltid bedre i historiene jeg fortalte andre. Dette opplever hovedpersonen også, og det er befriende å lese:

Idet eg seier det høgt framfor bestemor, gløymer eg alle dagane eg har gått åleine på gata og ikkje hatt nokon stad å gå, eg gløymer bilen som køyrde sakte ved sida av meg opp heile rue du Chemin Vert, eg gløymer at eg har vore redd, eg gløymer kor lita eg har vore.

Problemet med boka er at det blir litt for mye av det gode når det gjelder beskrivelser av hvor vanskelig det kan være å bo et annet sted. Jeg har skrevet om veiarbeidsmetaforen til norsklæreren min før. Furre er ikke så overtydelig, men med jevne mellomrom dukker det opp en veiarbeider med skilt. I begynnelsen av romanen, for eksempel, lurer hovedpersonen om hun ville ha tenkt på han hvis flyet til Paris styrter:

Du kunne fått den globusen eg kjøpte til bursdagen din. Eg gav den til Fretex. Eg ville ikkje gi heile verda til ein som ikkje vil ha meg.

Her springer veiarbeideren inn med et skilt der det står «metaforbruk pågår». De vanskelige følelsene får rett og slett for mye plass, og ikke er det gjort særlig elegant heller. For det er når det blir overtydelig at romanen er på sitt svakeste .Å skrive en bok så full av følelser med store bokstaver og utropstegn er vanskelig å gjøre overbevisende. Det er vanskelig å balansere mellom det ekte og banale, og det får ikke Furre til ennå. Men hun er ung, og et forfatterskap kan være langt, og det vil kanskje ta noe tid før hun greier å stole på at stemmen hennes allerede er så klar og reflektert at den ikke trenger klisjeer for å bli hørt. Jeg gleder meg til Furre, og kanskje også redaktøren hennes, oppdager det.

Rose Fagerheim

Rose er 24 år og student. Hennes claim to fame er at hun kan sitere Pushkin og drøfte individets plass i kanadiske storbyer, to egenskaper hun ikke får bruk for så ofte som man skulle tro. Da hun var yngre kunne hun første del av To be or not be-talen utenat, som heller ikke var særlig nyttig.

Latest posts by Rose Fagerheim (see all)