Ute av skog
Rebecca KjellandskogILL
Dikt
Oktober, 2013

det er fremmedfølelsen:

jeg går på døren, jeg tråkker feil i trappen, jeg må samle beina

(jeg har skritt med hard lyd)

jeg mister ansiktet

                       i grusen

Rebecca Kjellands tredje diktsamling har fått navnet Ute av skog, og er delt i 8 deler; Fortid, Vinter, Det grønne, Hverdag, Notatene, Et maggotliv, Ute av skog og Det blå. Vi følger hovedpersonen som i første del reflekterer over hendelser og tanker tilbake i tid, før vi i Vinter er i nåtiden, hvor hun lever en isolert tilværelse i Våler. I Ute av skog flytter hun nettopp ut av skogen og inn til byen, og det er denne prosessen vi gjennom diktene tar del i.

Jeg står ved et av stuevinduene og ser ut gjennom en kikkert. Det er ingen spor etter rådyr i skogkanten. Jeg kan heller ikke se kannene mine. Postbilen stanser ved postkassen. Jeg går ut.

Vinter føles som å lese en logg, en pålagt dagsrapport. Over i Det grønne setter Kjelland døra på gløtt, her er hun på vei mot noe større, jeg blir nysgjerrig og tenker optimistisk at nå er vi like ved et høydepunkt. Men det uteblir, i Hverdag er vi igjen tilbake til loggen, og jeg er like ved å gi opp, da jeg blar opp på siste diktet i denne delen, og nesten mister pusten over hvor vakkert det er.

Jeg sitter ved et sandtak. Tranene samler seg på jordet et stykke unna. 
Jeg forsøker å lage et ras. Det fins ikke store nok steiner, bare grus.

Over i delen Notater, med forventning om flere slike bull’s eyes, faller pulsen tilbake igjen, og jeg ber en stille bønn til Rebecca Kjelland om at hun må vise mer av sandtak-teften, briljér nå! Dessverre blir både Notater og den påfølgende Et maggotliv en skuffelse.

Jeg skrur ned temperaturen på platen og går inn i stua. Jeg røyker en sigarett mens jeg leser nyheter på NRK før jeg går ut på kjøkkenet og skrur temperaturen enda litt ned siden det fosskoker. Så bruker jeg et kvarter på hundeannonser og kameraobjektiver på finn.no.

Jeg savner å finne noe mellom linjene, og opplever at språket i disse mer refererende delene av samlingen blir for platt. Det blir et for langt handlingsreferat som ikke gir meg som leser noe. Kanskje er det rett og slett et bindeledd for å ta fortellingen fra a til b? I så fall blir det for mange bindeledd for min smak, og totalt sett opplever jeg at de gode delene ikke veier opp for disse transportetappene.

MEN SÅ. Så kommer Det blå, siste delen i dette verket, og jeg tar meg selv i å lure på hvorfor diktsamlingen ikke har fått navn etter denne delen. Her gjør Kjellands tredje verk et kraftig byks, med dikt som får meg til å stoppe opp, som får hjertet til å slå ekstra raskt igjen og som jeg må lese flere ganger, flere sider jeg må lage eselører på.

blomster vokser ut av sprekker

i mur, gammel stein

en forlengelse av historie gror

Samtidig som jeg opplever diktsamlingen som ujevn, er det også noe ved denne litt merkelige dynamikken diktene imellom som får meg til å tenke at dette kan være et bevisst grep fra Kjelland. Ved å holde fortellingen gående med et mer nøkternt og beskrivende språk, blir Kjellands litterære og poetiske talent desto tydeligere i diktene hvor vi er ”innafor”. Der vi møter tankene, følelsene og refleksjonene. Kanskje er språket et skille på innafor og utafor? Kanskje befinner de aller beste diktene seg i slutten av fortellingen fordi det er da hovedpersonen nettopp er ute av skog, at savnet tilbake til det stillere livet på bygda er det som nærer den beste poesien?
Jeg synes det ville blitt bedre dersom Kjelland hadde droppet loggen og kjørt på videre uten beskrivelser av turer på butikken, fuglebrett og kaffedrikking. Dypdykkene under disse handlingene, når tankene og refleksjonene som er så fine, så gode og så flotte får komme til syne, er fabelaktige. De er dessverre alt for få, vi møter dem for sjelden.

jeg kler meg i knust glass

får en spredning i øyet,

en glans

På sitt beste skriver Kjelland så klokt og vakkert at jeg vil samle sammen alle jeg er glad i og lese det høyt for dem. Noen av diktene som befinner seg i motsatt ende av skalaen har jeg faktisk lest for venner, som et rop om tolkningshjelp (uten at noen av oss ble særlig klokere av det), igjen tvilende; er det jeg som ikke forstår, kanskje det er leseren her som ikke er kompetent nok og som ikke ser det fabelaktige i dette?

Uansett, på formtoppene skriver Rebecca Kjelland glimrende poesi, og jeg kommer til å lese også hennes neste diktsamling, forhåpentligvis med mange flere topper godt innafor.

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)