Utid-xUtid

Kristin Lind

Noveller

Cappelen Damm, 2014

En av de beste tingene med å bli voksen er at du kan velge hvem du vil omgås. Det vil si, du kan velge bort de menneskene du ikke takler, de som får deg til å se rødt, eller får deg til å føle deg som en liten og verdiløs fjortenåring. Et avgjørende øyeblikk er når du innser: pinlig stillhet, knyttede never og uendelige kjedelige samtaler trenger ikke å inngå i hverdagen. Og kanskje enda mer avgjørende: når du innser at det ikke er deg det er noe galt med, det er de. Samtidig er det dessverre ikke i alle tilfeller mulig å velge bort mennesker. Noen ganger må du bare holde ut vakta, smile og jatte med kollegaen som du ikke kan utstå. Eller prøve å holde liv i et vennskap som ikke er ment for evigheten. For ikke å snakke om familiære forhold som har gått helt i stå. Det å være menneske i et samfunn innebærer nødvendigvis relasjoner og kommunikasjon med andre mennesker, og derfor er dårlige relasjoner og misskommunikasjon uunngåelig. I sin litterære debut gjør Kristin Lind et poeng av nettopp dette. Utid er en samling korte noveller, tretten i tallet, som ikke går av veien for mellommenneskelige ubehageligheter.

Den innledende novellen, som samlingen er oppkalt etter, er like stiv og utilnærmelig som karakterene i den. (Jeg skriver bevisst karakterer, da disse skisseaktige fremtoningene etter min mening ikke kan kalles litterære personer). ”Det er ikke så viktig hvor det er, bare at det er”, ”det er ikke så viktig hva de snakker om, bare at de gjør det”, ”hvor hun skal er ikke så viktig. Bare at hun blir borte i en time”. Disse fortellerkommentarene bryter illusjonen – det er som et teaterstykke, der det ikke skjer mer enn det som til enhver tid skjer på scenen. Man kan hevde at ved å fjerne alle spesifikke henvisninger blir allmenngyldigheten og det gjenkjennelige menneskelige fremhevet. Dessverre er virkningen her den motsatte. Uten det spesifikke blir det skisseaktig og uinteressant. Hvis ingen av detaljene spiller noen rolle, kunne man ha latt det hele være.

Novellene er preget av inautentiske karakterer, som kvinnen uten truse på, bestemoren som hater barnebarnet og mannen som skal kjøpe pølser på juleaften, men som blir sittende på en bensinstasjon og drikke øl og runke i skjul, mens hele familien venter på å starte julemiddagen. Jeg tror at litt av grunnen til at jeg ikke lar meg fenge, er at man ikke får noen innsikt i personenes sinn eller motivasjonen bak handlingene. Slik uteblir den psykologiske spenningen og det er og blir en rekkefølge av ord og handlinger uten videre innhold eller mening. Inkognito er et unntak. Her er det en viss spenning og komikk, på tross av manglende innsikt, når mannen sitter inne i skapet og betrakter samboeren i skjul, for så, når hun har gått, å ta på seg hennes klær og gjenta alt hun gjorde.

Mormor er fra en annen verden, sier rare ting og snakker med folk ingen kan se. Hun har langt spindelvevhår som rekker henne til midt på ryggen. Jeg vil også ha langt hår. – Vi klipper det kort, det er praktisk, sier mamma. Hun setter meg på en stol hjemme og klipper uten å si noe. – Ikke ta mye, sier jeg, og drar hånden over nakken for å kjenne. – Sitt stille, ellers blir det stygt, sier hun. Etterpå ser jeg ut som en gutt. Mamma sier jeg ikke blir mindre jente av å ha kort hår. Jentene på skolen har langt hår og leker ikke med meg. Pinglejenter, kaller mamma dem. Men håret deres skinner i solen.

Én novelle skiller seg imidlertid ut. Livstid er god, det er faktisk en av de sterkeste novellene jeg har lest på lenge. Hva er det som gjør den bedre enn de andre? En nerve. Her skildrer forfatteren forholdet mellom en kvinne, hennes demente mor og datter i skolealder. ”Så en dag var han død. […] Mamma ryddet bort flaskene og mormor begynte å krympe”. I setninger som denne ligger det en varhet som får hårene til å reise seg på armene. I barnets naive perspektiv finnes det allikevel en dyp intuitiv forståelse. Mormoren som når hun er død vil ligge sammenkrøllet i kisten. Barnebarnets små ”dikt” som hun skriver på små lapper til mormoren, ”regn, blader, gress, blod”. Balansen av det poetiske og det kroppslige bidrar til nerven i novellen. Denne novellen illustrerer det jeg lenge har hatt en anelse om: misskommunikasjon i de nære relasjoner, som for eksempel mellom mor og datter, er langt sårere og mer inntrykksfullt enn den som oppstår mellom ukjente.

Likevel må denne være avbalansert. I Hente er den ikke det, og slik glipper sårheten, troverdigheten og empatien. Dialogene er gjennomgående preget av banaliteter som ”- Det er mørkt her. – Det er natt, sier jeg” og ”- Går du? – Nå går jeg, sier jeg”. Dette er ikke misskommunikasjon som er vellykket i sin ubehagelighet, men som faller gjennom med sin platthet. Titlene som Bladet, Slaget, Steken, Brevet, Speilet, Fuglen bærer preg av den monotonien som samlingen generelt lider under. Uinteressante mennesker med uinteressante liv har jeg fint lite behov for å lese om. Når skrivemåten i tillegg er rett frem og banal, blir jeg ikke mer sugen. Som det voksne mennesket jeg er, kan jeg lukke boken med den visshet om at jeg aldri trenger å møte karakterene i den igjen. Men kommer Lind med flere verk som Livstid, skal jeg med glede åpne døren som jeg gjør for potensielle nye venner.

Latest posts by Gina Tandberg (see all)