Gå under jorda
Mikkel Bugge
Oktober, 2010
411 sider

For denne anmeldelsen ønsket jeg å komme opp med en riktig god metafor for hva denne boken har gjort med meg. Gå under jorda er litt som et deLillos-album, slo det meg plutselig. Yess! Du kan høre noen av sangene igjen-og-igjen-og-igjen, fordi de slår an en tone som du rett og slett bare liker. Men hvis du stopper opp og tenker litt, blir du av og til litt pinlig klar over hvor fullt det er av klisjéer. Språket skal formidle så mye med så få setninger at det bare blir platt – og du dras ut av narrativet for å tenke over at her sitter det jammen en ung mann i andre enden som prøver å si noe om livet; om krig og fred og politikk og sånn – alt på en gang.

Men jeg liker deLillos, og jeg liker Mikkel Bugge. Dette språket, som dessverre av og til floskler seg litt bort, er andre ganger soleklart bokens styrke. Som når han skriver om å skrive, jeg syntes det var så bra:

Han skjønte ikke hvordan de krokete, små bokstavene skulle kunne beskrive hendelsen, uansett hvor mange av dem han brukte. De var så ynkelige og allmenne der de sto tett i tett bortetter arket. Bokstaven e for eksempel, som han bruke i hver bidige setning, ofte flere ganger, av og til i annethvert ord, hva ville han med den bokstaven? Hvordan kunne han tro at denne e-en ville være i stand til å ta på seg oppdraget å formidle noe så alvorlig? Hva visste vel e-en om ensomhet? (…) Å være overlatt til en e, i kombinasjon med vel tjue andre bokstaver, var et fengsel i like stor grad som det helt konkrete fengselet som omga ham.

«Hva visste vel e-en om ensomhet?» – og med det har Bugge oppsummert språkfilosofien til Saussure.

Historiene som flettes inn i hverandre er fantastiske og elleville, og jeg fryder meg over overskridelsene av grensene unge norske forfattere ofte holder seg innenfor. Og dette binder han fast i det konkrete; han blander historiene med faktastoff (eller kanskje han bare ljuger der også), og ved hele tiden å fråtse i detaljene.

Her passet det bra med et forfatterportrett.

På sitt beste klarte jeg ikke å legge fra meg boken og forsvant helt inn i den slik at jeg to ganger tok trikken/bussen for langt, og hvertfall fire ganger utsatte andre ting bare for å lese. På samme tid opplevde jeg boken som ujevn, med flere partier som bare virket konstruerte og ubegrunnet. Men hver gang dette skjedde, åpnet boken seg på aller-aller-sisteside, der det er et helsides portrett av forfatteren, en kjekk mann i sin beste alder, og jeg – selv om jeg skjønte at nå ble jeg lurt – tenkte «Nei, ååå, det er ikke noen dårlig bok, altså, jeg liker den kjempegodt, altså!», og så leste jeg videre til jeg var forbi kneika. Håper ikke dette er noe bokdesignere skal begynne med permanent, da kommer jeg ikke til å få gjort noe annet enn å fnise dumt.

Gå under jorda skal stå i bokhyllen min som en twistpose jeg heretter bare skal spise nougat- og tobleronebitene av. Jeg tilgir noen kokosbiter innimellom når resten er så bra.

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)