Historier om trøst
Ida Hegazi Høyer
Tiden Norsk Forlag 2016
200 sider

Historier om trøst er en samling noveller som treffer meg som et knyttneveslag i magen. Den skaper et ubehag som samtidig er vakkert, fordi den er treffsikker i sin skildring av lengsel i relasjoner. Det er et ubehag som jeg etterhvert liker, og mot slutten av samlingen har jeg ikke lyst til å legge den fra meg. Jeg vil ha mer. Heldig for meg at jeg da har hele forfatterskapet til Ida Hegazi Høyer å gå løs på. Dette er hennes femte bok, men den første jeg leser.

Historier om trøst er en novellesamling om tre byer, tre fremmede, tre forhold. Byene nevnes ikke med navn, men gatenavn og severdigheter avslører de likevel for leseren. Jeg likte selv godt å kunne resonnere meg frem til hvilket land, hvilket språk og hvilken by de befant seg i. Det ga en ekstra spenning til novellen. Derfor har jeg ikke lyst til å avsløre det her.. Men jeg merket at denne leken også fikk meg til å tenke på Geir sin anmeldelse En følelse av sted, for at det foregår i en by jeg har et forhold til knytter meg nærmere teksten. Likevel har ikke byen nødvendigvis noe å si for selve handlingen, det kunne vært hvilken som helst by, i hvilket som helst land og relasjonen kunne blitt den samme. Likevel skriver de fleste andre anmeldelser hvilke byer det er, som kan støtte tanken om at stedet påvirker hvordan man oppfatter hendelsene. De fremmede har kommet til byene av ulike grunner, men alle virker å ha reist fra noe. De skal heller ikke være lenge på stedet, og i denne flyktigheten finner de den lokale. Dette bekjentskapet utvikles raskt, men blir samtidig mer varig enn hovedpersonene selv tenker.

De møtes ved en tilfeldighet, slik ingen møtes kun tilfeldig. For å møte må man lete, må man fremstå som man tilbyr. Må man treffe med både varm og kjølig riktighet, balansen mellom åpenhet og kamuflasje.

I novellene møter den skandinaviske kvinnen en lokal kjekkas, og de går raskt fra date til sengs. Dette skjer i samtlige av historiene, med variasjonen at kjekkasen i andre fortelling er en kvinne og tilflytter selv. Jeg velger å si skandinavisk, for det er ikke selvsagt at de er norske, selv om det er nærliggende å tro. De skandinaviske kvinnene lar seg fort oppsluke av disse lokale, det kortvarige forholdet påvirker dem mer enn de ønsker å la det gjøre. Jeg blir jeg stadig mer usikker på hvor sunn relasjonen som utvikler seg er. Hovedpersonen forsøker å innbille seg at hun ikke forelsker seg, at hun har kontroll. Likevel påvirker det nye bekjentskapet henne betraktelig. Jeg holdt på å legge fra meg boka etter den første historien, fordi den skremte meg. Mannen i denne historien får en skummel kontroll over kvinnen. Hun tar etter vanene hans, slipper han under huden. Hans fascinasjon for en forfatter som skriver historier om det jeg vil kalle umotivert vold skremmer meg,like mye som det skremmer hovedpersonen. Slutten er en novelle verdig, og jeg ble paff. Slik sett var historie nummer to, om den Sør-Afrikanske kvinnen som hjelper flyktninger i strømmen da de ankommer mer oppløftende, selv om den også har sine skyggesider. Historier om trøst skildrer ømt og treffende det jeg oppfatter som behovet for å bli sett og å høre til.

Relasjonen er det sentrale i alle tre novellene. En relasjon som oppstår som en avledning, et behov og et ønske om å være alene men ikke ensom. Det erotiske har stor plass i de tre historiene, men skildringene er skrevet slik at de ikke går inn i husmor-pornoen og dør, men heller speiler den lengselen som river i hovedpersonene. Intimiteten er det universelle i relasjonene, der språket allerede spiller annenfiolin. Derfor er man ikke møkklei i det par nummer tre inntar sengehalmen, snarere nysgjerrig på forskjellene forhold i mellom.Hvem er disse menneskene som søker kontroll, som lengter etter å bli trøstet, som søker den kortvarige relasjonen, hvem ser dem?

Man trenger ikke ha rodd gjennom stormen eller blø fra et ille tilredt sår. Man trenger ikke engang være på flukt. Alle har noe. En brist eller et brudd eller et hull. Skåret i fortellingen som resten av digresjonene forsøker enten kamuflere eller løfte frem – hva enn man trenger for å hindre skåret fra å sprekke opp. Hvert ansikt,en historie. Hver historie, om et annet tap.

Språket treffer meg. Hun skriver slik at følelsene og betraktningene oppleves som allmenngyldige, som hun har fasiten på hvorfor vi går inn i relasjoner og vil dele den med meg. Fasiten på livet. Det kler historiene. Det passer med at vi kun skraper i overflaten av personene, men går dypt inn i relasjonen i hver av fortellingene. Som leser lurer vi på hvordan relasjonen utvikler seg videre, hvordan det påvirker dem, påvirker retningen deres. Samtidig gir hun ingen svar med to streker under. Slik er denne relasjonen; punktum. En slags ømhet for forskjellene mellom folk.

Hans førstespråk er hennes fjerde. Hennes andrespråk, hans tredje. Det går an å kommunisere sånn – med doble ordsett – et for å forstå, et annet for å bli forstått.

På merkverdig vis klarer Hegazi Høyer å unngå klisjeer i alle tre novellene. Hun blotter følelsene til karakterene sine, mellom linjene, mens de selv jobber med å holde på overbevisningen om følelsesmessig kontroll. Det er sterkt, det er menneskelig og treffende, på grensen til det smertefulle. Fordi det er gjenkjennelig. Derfor blir den stående som den beste leseopplevelsen min i 2016.

 

Mari Baardseth

Utdannet og arbeider som lege. Har vært aktiv leser siden leseligaen hvor man fikk stjerne på bibliotekkortet om man var medlem. Ganske alt-lesende. Skrev på blyantstreker før jeg ble bokmerke i 2014.

Latest posts by Mari Baardseth (see all)