9788205393868

Atle Kittangs nye bok Diktekunstens realsjonar bekrefter, heller enn avkrefter mytene om litteraturvitenskap.

Ingunn Økland skriver i Aftenposten om allmenn litteraturvitenskap,  i anledning fagets 50 års jubileum. Konklusjonen er nedslående, faget er en ”[a]kterutseilt teorifabrikk”, studentene har ingen framtid med faget, faget har ingen nyskapning eller samfunnsrelevans, og hele miljøet er lukket og sekterisk. Skal jeg skrive et flammende forsvar av studiet? Bør jeg peke på feil i artikkelen, eller finne ut hva Ingunn Økland har studert og heller slakte det studiet? Det er vanskelig å gå i den retningen, for hun har jo unektelig et poeng.

Å begynne på litteraturvitenskap er for mange å komme hjem. Her kan man lese bøker, snakke om bøker, tenke på nye, kompliserte teorier, rett og slett bli tatt av en intellektuell storm. Man må avlære alt man har lært om novelle- og diktanalyse fra grunnskolen og gymnas, og åpne hodet på nytt. Som i alle andre fag opplever man merkelige professorer med avanserte utlegninger som for de som er praktisk anlagt unektelig vil føles veldig fjerne.

Likevel er det litt trist når de fem årene nærmer seg slutten og realitetene innhenter en. Hva skal man gjøre med utdannelsen sin? Så er man en av de 300 søkerne som litteraturanmelder i Aftenposten, og understreker at jobben man tjener til livets opphold med er midlertidig. Så kan man lese gladhistoriene på instituttets hjemmeside, om de litteraturviterne som jobber med bøker til daglig, disse utvalgte få, mens man lurer på om man på sikt kan få et stipendiat. Eller hvor disse forlagsjobbene er. Hvem man skulle snakket med. Det er en utbredt mening at man skal studere det man interesserer seg for, men hva hjelper det om man skal jobbe et helt liv med noe man ikke interesserer seg for, fordi man ikke har en utdannelse som passer til noe annet enn det kun særs få faktisk blir.

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)