grisibhg
Det er en gris i barnehagen

Johanna Thydell/ Charlotte Ramel
Oversatt fra svensk av Elisabeth Bjørnson
Gyldendal, 2013

Uten å komme med en altfor brutal spoiler, gir vel tittelen på denne boka et ganske avslørende hint om hva handlinga dreier seg om. Det kommer en gris inn i barnehagen.

Jeg har lest denne boka utallige ganger den siste uka, og det er Frans (4), Hans (4), Sanne (4), Janne (4) og Petra (3) som er med i dag. Boka ble raskt en suksess, som en av guttene selv forklarte til kompisen som ikke hadde lest den før da vi gikk opp trappa til biblioteket «den boka med grisen er bare SÅ morsom, du kommer til å le så du bæsjer i buksa.» Det evig aktuelle tema med bleier og tilhørende gloser er aldri langt unna.

På første side møter vi grisen.

Her er verdens ensomste gris. Der borte ligger barnehagen.
Grisen ser på barna som aker nedover sklien. 
Kjenner duften av bollene.
Hører føttene som spretter av fryd.

Grisen er søt, ensom og greier å komme seg ut av bingen og bort til barnehagegjerdet. Man kan ikke annet enn å bli sjarmert, og selv om han både er skitten og omringet av fluer, er det ingen av barna som kommenterer det.

– Kunne han kommet seg inn i barnehagen vår, tror dere?
– Neeeeiii! roper de i kor.
– Hvorfor ikke?
– Vi har ikke noen gård ved barnehageeen jooo! forklarer Sanne, i samme oppgitte «voksne skjønner ingenting joo»-tone som foreldrene sikkert vil få høre når samme frøken kommer i tenåra.
– Og så kan han ikke gå i trappa, sier Hans.
– Vi må jo fortsatt øve på å gå forsiktig i den bratte trappa vår, og vi har bare to bein, sier jeg.
– Ja. Har grisen tre bein? spør Petra.
Vi teller, og kommer fram til at den har fire.
– Har de ikke trapp i den barnehagen der? spør Frans.
Vi leser videre for å finne ut av det. Ingen trapp i sikte.

Det er én voksenperson i denne fortellinga, hun heter (faktisk!) Lange Lena. Dette synes barna er helt utrolig morsomt, og hver gang bokas Lena er med, ser de på meg, peker og fniser, «der er du», «se så langt hår du har fått da, Lena!», «liker du den genseren hun andre Lena har på seg?» osv.

3152260_2048_1152
Barna i boka greier å snike grisen inn i barnehagen, og gjennom at alle hjelper til med å låne vekk en caps, en genser og en bukse slik at grisen ser ut som et barn, lurer barna de voksne. Dette faller absolutt i smak hos mitt publikum, og de fniser, holder henda spent foran ansiktet når de voksne går forbi matbordet hvor grisen sitter, og hopper opp og ned når barna skynder seg å dytte grisen under et teppe på madrassen så den kan sove når det er hvilestund. Til slutt går det som det må gå (i alle fall i en barnehage hvor de voksne er LITT observante), og grisen blir avslørt som gris. Ut bærer det, og i biblioteket høres et kollektivt «åneeeiiii!».

Heldigvis ordner det seg. Noen ganger er det så ufattelig befriende med en god, gammeldags happy ending og en fin moral uttalt med store bokstaver.

Der kommer elleve små griseneser og to store. Barna har med seg barnehagevann i fargerike bøtter som skvulper og skvalper når de går. Lange Lena går bort til Grisen. Hun sier unnskyld for sist, for de harde hendene. Hun ble bare litt redd, og noen ganger må man tenke litt før man skjønner. Grisen er også redd for mange ting. Å være alene, for eksempel. Lange Lena sier at selv om griser ikke kan være i barnehagen, så kan jo barnehagen komme til Grisen. Den kan sikkert lære barna mye. Om dyr. Natur. Sånne ting. Mmm. Kanskje. Men akkurat nå vil Grisen bare leke med barna lenge, lenge, lenge, lenge. Det får være nok for denne gangen.

– Jeg er også redd for noe, forteller Hans.
– Jeg og! istemmer de andre.
– Hva er dere redde for da?
– Jeg er i hvert fall allergisk mot smågodt, sier Janne.
– Og mamma er allergisk mot, eh, mot, eh…GRISER! roper Petra.
– Da er det bra vi ikke har noen gris her da, sier jeg, kanskje mamma ikke hadde turt å hente deg i barnehagen?
– Jeg er redd for bilder som kjører fort, hvis vi står i veien da så DREPER de oss og så må vi sitte i rullestol etterpå, advarer Hans.
– Ja, eller monster da, sier Frans.
– Det finnes ikke monster, de er bare i eventyr og på tv, beroliger Janne.
– Men er det noe her i barnehagen dere er redde for? spør jeg.
– Neeeeeiii, smiler de.
– Skal vi gå ned og spise da?
– Førstemann til døra! roper Hans, og svosj så er lesestunda over.

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)