Siden jeg ikke er svensk, var ikke glede det første som slo meg da Tomas Tranströmer ble annonsert som vinner av Nobelprisen i litteratur. Noe av det første slo meg var derimot: Betyr dette et oppsving i interessen for poesien? For selv leser jeg så godt som aldri poesi – og vet at mange har det på samme måte – og jeg har vel ikke nærlest dikt siden de gode gamle dager med diktanalyse på vgs. Og da hadde jeg i tillegg et vikarierende motiv for å legge ned en innsats (aka karakterer).

Det takknemlige med poesi er formatet. Det er så oversiktlig. Selv et helt liv med diktskriving er ikke uoverkommelig: Jan Erik Volds norske gjendiktning av Tranströmers samlede dikt avslører en diktproduksjon som lett får plass mellom et par hundre luftige sider. Og en annen ting: å lese dikt er som å zappe mellom kanaler. Man sampler og vurderer og går raskt videre hvis det ikke treffer. Litt som musikk, man leter etter det som passer – der og da.

Jeg merket meg noen av beskrivelsene av Tranströmers poesi kort etter annonseringen. «Natur, lys, årstid», «hverdagslig tone», «tydelige metaforer» og «like god på fremstilling av glede og sorg» har jeg notert. Og etter å ha flippet gjennom hans samlede, og lest litt her og der, er jeg enig. Men vil legge til: det er også mye by og urbanitet.

Bildet viser en yngre Tomas Tranströmer – midt i tredveårene – omtrent på den tiden han skrev diktet «Espresso», som her er gjengitt. Diktet er et godt eksempel på det urbant hverdagslige hos Tranströmer. Og det passer med beskrivelsene ovenfor. Merk spesielt den effektive bruken av kontraster og den motsetningsfulle lykken.


ESPRESSO

Den svarte kaffen på uteserveringen
med stoler og bord spinkle som insekter

Den er dyrebart oppfangede dråper
fylt med samme styrke som Ja og Nei.

Den bæres frem fra mørke kafeer
og ser inn i solen uten å blunke.

I dagslyset et punkt velgjørende svart
som raskt flyter ut i en fremmed gjest.

Den ligner dråpene av svart dypsinn
som stundom fanges opp av sjelen

og gir et velgjørende støt: Gå!
Inspirasjon til å åpne øynene.

Latest posts by Gaute Johann Berg (see all)