Jeg hadde aldri hørt om Tranströmer før Nobelprisen i litteratur bestemte seg for at han var rette mann i år. Man skulle kanskje tro at den rette reaksjonen til en som skriver om litteratur og påstår å like det (litteratur altså, og poesi) hadde vært å løpe til biblioteket, eller internett, for å finne bøker jeg kunne lese av den ferske vinneren. I stedet gikk jeg på youtube, og leita etter videoer. Jeg endte opp med å se et intervjuklipp fra 1989.

Det viser seg at Tomas, og siden jeg liker å være på fornavn med folk kaller vi ham Tomas heretter, likte andre kunstneriske uttrykk enn poesi. I dette intervjuet snakker han nemlig om sin gamle drøm om å drive profesjonelt med musikk. Spille musikk, lage musikk. Men det ble poesien som ble Tomas’ profesjon. I en kort bisetning sier han at han ikke har det samme lystbetonte forholdet til poesien som til musikken. Han er en poet, og nå prisbelønnet med den høyeste utmerkelsen, men likevel er det musikken han uttrykker kjærlighet til i dette intervjuet. Han er glad, faktisk, for at det aldri ble han og musikken. For hadde han blitt musikeren Tomas Tranströmer, i stedet for poeten Tomas Tranströmer, så hadde han kanskje ikke kunnet glede seg over musikk lenger. Hadde han jobbet profesjonelt med musikken hadde jobben kommet i veien. Profesjonaliteten hadde kommet i veien. I stedet har han fremdeles gleden over tonene i behold.

Og nå, også en Nobelpris.

Latest posts by Hanne Gideonsen (see all)