The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald. En av disse bøkene jeg leste fordi jeg alltid hadde hørt om den, men den krevde mye av meg som leser. Den bruker åtti sider på å etablere konflikten, men kanskje det måtte være slik. Som med mange andre bøker blir jeg overrasket over hvor lite bokens univers faktisk er. Det er mulig jeg er litt bortskjemt etter å ha lest Tidshjulet, serien med litt for mange karakterer, og etter å ha sett The Wire, serien med akkurat mange nok karakterer, men jeg hadde forventet meg en bok mer i retning av et tidsbildeepos. En murstein på 500 sider+.

Men nei. Boken konsentrerer seg i hovedsak om fem personer og deres innviklede forhold. Etter at jeg har fordøyd boken, har det slått meg at det muligens er en større prestasjon å makte å fange tidens ånd i få personer og på 180 sider enn i det ovennevnte alternativet.

fitzreadingFor boken tar seg opp. Konfliktene som til slutt kommer frem overskrider tidsepoken og er gjenkjennelige den dag i dag. Miljøbeskrivelsene er troverdige og til tross for at forfatteren er knapp i sine personbeskrivelser, avslører det lille som sies mye om deres liv. En bortimot anonym jeg-forteller, som blir en biperson i historien, er et interessant grep som fungerer. Er det en krimfortelling? Er det en dandyfortelling i Oscar Wilde-stil? Historien kunne vært plassert når som helst i verdenshistorien og dermed er det de ærabetingede variasjonene som plasserer boken på tidslinjen. Enkelt oppsummert: et klassisk sjalusidrama situert på 1920-tallet.

I den andre enden av skalaen har vi en bok med ambisjoner om å være en totalroman, og som lykkes på imponerende vis. Mnem av Simon Stranger er en bok bygd opp av småfortellinger som kommer som innstikk i hovedfortellingen. Det lengste aproposet er på 20 sider og det minste på én setning. Tenk deg at du går gjennom en by og ser på menneskene mens du tenker over hvem som skjuler seg bak disse ansiktene. I denne boken får du vite det. Menneskene i disse teglsteinhusene bygget i geometriske formasjoner får sine liv brettet ut over sidene og skaper et forhold til de ulike gatene.

Boken handler om byen. Forfatteren skriver om en forfatter som skriver en bosimonstrangerk om en by, med fotnoter og kart og dikt og innslag av kommentarer fra Forfatteren. På dette viset oppfyller han kravene til en totalroman. Forfatteren ironiserer over kravene til en totalroman i diverse fotnoter og ”klager” over at han i det hele tatt gikk inn på dette prosjektet.

Hovedhistorien er engasjerende og mangefasettert og holder absolutt mål. Oppbygningen fungerer, sidehistoriene fungerer i høyeste grad og han runder det av uten å gape for høyt. For hvor setter man grensene til hva man skal inkludere i et slikt prosjekt? Hvor mange menneskeskjebner skal inkluderes? Hvor mange kart kan man legge inn i en bok før leseren mister interessen? Simon Stranger klarer balansen. Men jeg tviler på om han vil gi seg ut på et slikt prosjekt en gang til.

Så til slutt: Total kontra minimal. Jeg går for uavgjort. Minimal virker enklere, men er det allikevel ikke, i og med at man må utelate så mye. Total derimot sliter med å begrense innholdet. Igjen blir svaret den gylne middelvei. Men hvor er utfordringene i dét?

Latest posts by Eirik Gjønnes Nilsen (see all)