Hark, a vagrant er den beste tegneserien på nettet. Morsom, tankevekkende og lærerik om historie, litteratur og vitenskap. Om du ikke har lest den, gå over der og les alt Kate Beaton noen sinne har skrevet. Hun rocker.

Hun har til og med laget en fantastisk stripe som kan brukes til å illustrere en stadig pågående debatt innen science ficiton sjangeren, her elegant illustrert ved de to pioneerene Jules Verne og H.G. Wells:

Hark, a vagrant av Kate Beaton

Som Jules and Herbert så vakkert illustrerer her, hadde science fiction originalt to hovedretninger. Det store spørsmålet var hva betegnelsen science fiction egentlig betyr, er poenget science eller fiction? Jules Verne mente at vitenskapen var det viktigste, skal man skrive om fremtiden må man må basere fortellingen på ekte vitenskapelige sannheter. Dette gjorde at han var tidlig ute med ubåten og andre oppfinnelser, komplett med konstruksjons tegninger, men gjorde også at han var mindre visjonær enn han faktisk ønsket. Senere dro flere forfattere tanken enda lenger, bøker skulle ikke bare være basert på vitenskap, men handlingen burde kretse rundt en vitenskapelig sannhet eller problem. Mange sci-fi forfattere på 50 og 60 tallet var faktiske vitenskapsmenn, og de dominerte sjangeren i flere tiår.

Realistisk...

 

Mange av Isaac Asimovs noveller og romaner er av denne skolen, det er for eksempel en novelle der hele handlingen er baser på kokepunktet til forskjellige kjemiske forbindelser ved ulikt trykk. Et annet eksempel, om enn ikke like tørt, er His Master’s Voice av Stanislav Lem. En flott bok, men basert nærmest utelukkende på den vitenskaplige undersøkelsen av det utenomjordiske signalet Jorden mottar i denne boka.

Ikke veldig realistisk

H.G.Wells representerer en annen holding til sjangeren. Han brukte fremtiden eller merkelige fenomener, som romvesen og meteoritter, til å kommentere og kritisere samtiden. Oppfinnelsene og fremtidsteknologien er ikke viktig utover at den gjør det mulig å se på problemer fra en annen vinkel enn man kan i en roman satt i dagens samfunn. War of the Worlds handler aldri om hvordan marsmennenes maskiner fungerer, eller hvordan de iverksetter invasjonen av jorda. Poenget er å sette det britiske imperium opp mot en fiende som er dem like overlegne som Imperiet var ovenfor sine kolonier da Wells skrev boken. Tidsmaskinen bryr seg ikke om hvordan maskinen reiser i tiden, Wells ønsker å kommentere klassesamfunnet og bruker tidsreisen som en metode for å gjøre dette.

Festlig nok har ingen av filmatiseringene av Wells bøker forstått hva han faktisk ønsket å formidle, mange science fiction filmer henger fortsatt igjen i Vernes idé. 50- og 60-tallet var veldig preget av den ”harde” science fiction retningen, det gikk så langt at mange forfattere følte seg frosset ut av miljøet på verdenskonferansene om de ikke brukte riktig vitenskaplig terminologi i bøkene sine. På 70-tallet kom selvsagt motbølgen og forfattere som Ursula LeGuin og Phillip K. Dick kastet brydde seg lite om vitenskapelig basis for sine bøker. Cyberpunk ble igjen en reaksjon på dette, med syntesen av menneske og maskin, og med individet i sentrum. Dagens sci-fi er mer av Wells skole, noe jeg tror er av det gode. Jeg har en snever toleranse for vitenskaplige diskusjoner i skjønnlitteraturen min, noe som forklarer hvorfor jeg ikke er en stor fan av Neal Stephenson. Gode bøker defineres ikke av kulissene som brukes til å fortelle, men karakterene og forfatterens evne til å formidle det han eller hun ønsker til leseren.

Seriøst, alle må lese Hark, a vagrant.

Jeg kommer aldri til å forstå dette fenomenet, Heathcliff er tidenes drittsekk

 

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)