Jeg hadde store planer om å åpne min deltakelse på bokmerker.org med en ordentlig tekst. En skikkelig fullengder om et interessant tema, en personlig beretning om bøker som har betydd noe for meg, en post om bøker med fine omslag og illustrasjoner, 450 ord om noe nytt og spennende eller om klassikere jeg ikke forstår er klassikere … Eller sagt med færre ord: jeg har mange ideer!

Men jeg er også hjemme på en altfor kort høstferie midt i vakre Hålogaland, og har familie og venner jeg vil treffe og snakke med, så det fantastiske førsteinnlegget mitt måtte vike for et bilde av et fint dikt som stod i Dagbladet en dag, tenkte jeg, helt til det av en eller annen grunn var umulig å laste det opp. Jeg vendte meg til plan B og klikka meg inn på Youtube.com for å finne en fin video fra Def  Poetry Jam som jeg er fryktelig svak for, og det er jo også lørdag så da passer det kanskje med noe lett og fiffig og street-smart.

Selvfølgelig var youtube nede. Noen dager går alt som det skal.

Det fine da er at «nød lærer naken kvinne å spinne» (mens menn tydeligvis bare må gå nakne rundt, fordi det ikke finnes klesrelaterte ord som rimer på mann. Kjipern), så mitt kreative hode fant ut at jeg kunne laste bildet opp på bloggen min, kopiere bildeadressen og lime inn url-en. Og det funka! Så vit at dette innlegget ikke kom lett til dere, selv om det kanskje ikke handler så mye om litteratur eller bidrar med dype og smarte analyser av bøker og poesi eller litteraturens plass i verden, men heller bare er historien om hvordan noe ikke gikk som det skulle, for så å ordne seg. Og når jeg velger å poste alt dette og ikke bare det lille jeg hadde tenkt å skrive, er det fordi det kostet for mye tid å skrive det. Tilgi meg! Så lover jeg å komme sterkere tilbake, med gjennomtenkte setninger og treffende observasjoner.

I alle fall:

dette diktet som jeg snublet over i Dagbladet for noen dager siden er skrevet av Nils Christian Moe-Repstad, et navn jeg burde ha merket meg tidligere siden han har vært aktiv siden 1996. Noe i det får meg til å tenke på W.H. Audens «Stop All the Clocks», som mange kanskje kjenner fra Fire bryllup og en begravelse, men det er kanskje bare rytmen i «Lag et kart over katastrofer / gjør havet til et enkelt sted å være» og følelsen av at noe dør eller har dødd, forsvunnet for alltid, kommet til en ende.

Det traff meg i alle fall. I hundevaktene er herved notert på poesi-jeg-må-lese-lista mi.

Og nå, forhåpentligvis også på di.

Latest posts by Hanne Gideonsen (see all)