William Shakespeare’s Star Wars
Verily, a new hope
Ian Doescher (tekst)
Nicolas Delort (illustrasjoner)
Quirk Books, 2013
(Basert på kulturskatter av William Shakespeare og George Lucas.)
Ian Doescher har skrevet Star Wars episode IV som et Shakespearestykke. Jeg pep høylytt da jeg fant det i en hylle på Tronsmo. Og så klappet jeg oppspilt i hendene og så kjøpte jeg det og så tok jeg det med meg hjem og så elsket og æret jeg det til døden skillet oss ad, eller iallefall til jeg hadde lest det flere ganger og måtte begynne å låne det ut til likesinnede Shakespeare-Lucas-fans.
Det går som kjent ikke an å ikke elske Star Wars. Og dersom du faktisk leser en bokblogg, har jeg vondt for å se for meg at du ikke elsker Shakespeare. Men spørsmålet er: går det egentlig an å kombinere dem, uten å ødelegge det vakre språket til Shakespeare, og uten å miste spenningen i Star Wars? Kan jambisk pentameter og droider egentlig finnes i samme univers? Er det plass til soliloquier og prinsesser på samme romskip?
Det korte svaret: Ja.
Det litt lengre og litt mer kompliserte svaret:
Traitors, and make us lose the good we oft might win by fearing to attempt, our doubts are.
(Shakespeare-Yoda oversettes til: Slutt å tvile, begynn å lese. Det vil du vinne noe godt på.)
Kombinasjonen Shakespeare og Lucas er nemlig alt som er bra med verden.
Kombinasjonen er alt som er bra med galaksen!
Hvis bøker er som godteri så er William Shakespeare’s Star Wars som Smash. Ian Doescher har blandet søtt og salt og fått et produkt som man sluker raskt og begjærlig, fordi hver eneste bit er perfekt og man vil bare ha en til og en til og en til og plutselig er det tomt og det eneste man vil er å få mer.
Boken starter, som alle andre Shakespearestykker, med en rolleliste:
Deretter får vi en prolog fra koret (denne fungerer som den kjente og kjære rulleteksten som kommer før alle episodene i Star Wars!), før første akt endelig begynner, med ”Scene 1, aboard the rebel ship. Enter C-3PO and R2-D2.”
C-3PO er som skapt for å snakke med ”hast thou”-er og uttrykk som ”Pray, what shall we do”, mens R2-D2 beep-er, squeak-er og whee-er i vei på jambisk pentameter. Ihvertfall enn så lenge: noe av det beste med hele boken er nemlig at R2-D2 i sine enetaler får lettet sitt vesle metallhjerte på Shakespeareengelsk! Vi får endelig vite hva den lille droiden faktisk tenker!
R2-D2 – Beep, beep, beep!
[Aside:] Now shall I leave this company awhile–
Belike my absence shall alleviate
His obstinate resolve, and teach him thoughts
Of kindness, care and good humility.
(Akt 1, scene 4. R2-D2 skiller lag med C-3PO på Tatooine.)
Boken fortsetter med fantastiske dialoger og spennende scener i fem akter, slik et stykke av Mesteren skal være. Jeg lo av hver eneste, bidige side, og det gikk sjeldent veldig lang tid mellom hver gang jeg følte for å deklamere replikker (til stor glede og underholdning for alle som måtte være i nærheten av meg mens jeg leste. Velger jeg å tro.)
Han Solo er kjekk og kvikk som alltid, prinsesse Leia er dødskul, Jabba er irriterende og Chewbacca er en sann fryd. Overalt er det lett å trekke paralleller til Shakespeares univers (noe Doescher også gjør, i verdens herligste, mest nerdete etterord, som er minst like flott som selve boken. Jeg vil derfor ikke prøve selv, men nøyer meg heller med å si: husk nå for guds skyld å lese etterordet!)
Og ennå har jeg ikke engang begynt å snakke om illustrasjonene! For illustrasjonene, du! De er fine. Hvorvidt illustrasjoner egentlig har en naturlig plass i et teatermanuskript kan man naturligvis spørre seg om, men jeg foreslår egentlig at man lar være å spørre seg om det og heller vier sin fulle oppmerksomhet til de fantastiske tegningene.
Denne boken er så morsom og briljant og annerledes at hvis du ikke kjøper den til deg selv og alle andre som du synes at fortjener å være glade, så har du enten 1) feilprioritert bruken av studielånet, 2) blitt forvandlet av Puck til et simpelt leseesel, eller 3) gone over to the dark side.
(Dersom du fremdeles ikke er overbevist: gå og se traileren. This is the book you’ve been looking for.)
Folk kommenterer