Krise på krise i norske midlivskriseromaner.

Kvinne etter 26 år i ekteskap: Føler meg halvdød, forteller VG. Det kunne vært Ingrid, en av de tre hovedpersonene i Nei og atter nei, av Nina Lykke.

Ingrid er gift med Jan, som er blindt lykkelig på vei oppover i sin departementsklatring, og fornøyd med livet sammen med halvdøde Ingrid og de to zombiene av noen kids; to gutter som egentlig burde vært på vei ut av huset, men har putene så godt sydd under ermene at de ikke er i stand til å fjerne de. Dessverre for Jan – og Ingrid – lusker evig single, rastløse og 30-ishårgamle Hanne, ute av stand til å slå seg til ro verken med menn eler leiligheter, i korridorene i Jans departement. Det som ikke skal skje skjer. Jan blir en dust, Hanne forblir Hanne selv med en Jan på kroken, og Ingrid våkner opp og innser at hun må ta tak i sitt eget liv og den gamle folkevognbusser hun alltid har drømt om å gjøre noe med. Mer kan jeg ikke si, for da avslører jeg ting.

Det jeg kan si – bortsett fra at dette ikke er ment som en anmeldelse, for dem fins det mange av i det ganske land og utlandet med – er at Nina Lykke har skutt gullfuglen med denne boken. Alle elsker den, i Norge og i utlandet, og selger bøker som varm Latte på Espresso House, og hylles for sin satiriske tilnærming til det norske A4-livet. En bestselger med store leserskarer i Sverige, Tyskland og andre land vi liker å selge forfattere til.

Joda, det er morsomt, det er latterlig og det er overdrevet – og jeg elsker det jeg leser, og sluker boken like raskt som jeg sluker den nevnte Latten. Nina Lykke skriver nemlig lett, tydelig, friskt og engasjerende. Persongalleriet er så stakkarslig at jeg får vondt av de, og jeg finne ut hvordan det til slutt går med Ingrid, Jan og Hanne. Men boken får meg til å tenke på en annen bok som egentlig har så og si samme tema, men som det er umulig å le av: Geir Gulliksens Historie om et ekteskap, eller historien om stakkarslig mann som må se sin kone forlate ham for en mann som liker både sex og ting som skjer utenfor heimen, ikke bare sex, slik hovedpersonen i Gulliksens bok gjør. Historie om et ekteskap handler om en mann som syns forferdelig synd på seg selv, og prøver å forklare hvorfor han deprimert og kjeeeedelig som han er, opplever at kona forsvinner fra ham. Nei og atter nei og Historie fra et ekteskap handler altså om middelaldrende menn og like middelaldrende kvinner som ikke får det til å fungere, på tross av ytre vellykke, eller som klarer å rive ned alt de har bygd opp sammen på grunn av … ja, hvorfor? Anmelderne begeistrer av begge bøkene, fordi de er godt skrevet, forteller tankevekkende historier, og treffer en tidsånd anmelderne kjenner seg veldig så godt igjen i.

Jeg, derimot, spør meg som en begeistret, men samtidig kritisk leser av disse to bøkene: Hvorfor får de så stor oppmerksomhet? Hvorfor hylles de så sterkt av anmeldere og bokelskere? Er det gjenkjennelsen? Hva er det så i tilfelle de kjenner seg igjen i? Tomhet, mangelen på mening, eller menneskets hang til å rote det til for seg selv? Livets uutholdelige letthet, for å sitere Kundera? Er dette den norske virkeligheten for middelaldrende anno 2017? Da er den norske virkeligheten svært så deprimerende.

Det slår meg at forfatterne og de to bøkene representerer en navlebeskuende selvopptatthet som kanskje har sin forklaring i en postmoderne virkelighet hvor vi selv velger våre moralske rammer, og når vi mister de av syne faller sammen som korthus. En generasjon med navlebeskuende som stort sett bare opplever at det er fælt å runde 50? Jeg har en mistanke om at det er ungdomstyrraniet som slår ut i fullt ugress. Med det evige kravet om evig ungdom, takler vi ikke tanken på at vi ikke er her for evig. Og hvordan reagerer vi? Jo, med panikk – i hvertfall i følge Nina Lykke og Geir Gulliksen. Men jeg vet ikke om jeg kjøper denne diskursen. Jeg klarer ikke få sympati for noen av hovedpersonene. Jeg opplever bare en sterk misbilligelse overfor den stakkarslige norske myten om det middelaldrende menneske. Jeg kjenner alt for mange mennesker som ikke har det sånn. Men hvis dette er den norske virkeligheten anno 2018, får jeg mest lyst til bare å si «tja, og atter tja».

Men som sagt: Glitrende skrevet og underholdende lesing.

Nina Lykke: Nei og atter nei. Forlaget Oktober 2016. 269 sider.

Geir Gulliksen: Historie om et ekteskap. Aschehoug forlag 2016. 176 sider.

Følg meg

Geir Ertzgaard

Geir Ertzgaard er fotolærer, og redaktør av boken Reisens pedagogikk (2012). Han har skrevet for bokbloggen Skrift i flere år før han slutta seg til Bokmerker høsten 2015.
Følg meg