I går feiret jeg diamantbryllupet til farmoren og farfaren min. Det betyr at det er 60 år siden de giftet seg med hverandre – en helt uforståelig mengde tid for en som fortsatt markerer halvtårsdager for sitt eget forhold.

Ved slike anledninger er jeg nå blitt såpass av en norskfilolog at jeg alltid må komme trekkende med en tekst. Men hvilket dikt eller tekstutdrag velger man til et diamantbrudepar? Jeg hadde ansvaret for bordkortene, og valgte å legge små konvolutter med navn på hver tallerken. Oppi konvoluttene lå et melkesjokoladehjerte og et dikt av Halldis Moren Vesaas:

Ferdaminne frå sommaren 1985
Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set seg i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:
Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

Dette diktet er hentet fra samlingen Livshus som ble utgitt i 1995, samme år som Halldis Moren Vesaas døde. Diktene er lett tilgjengelige og forståelige – som det å ta heisen -og derfor fremsto noen av diktene for meg bare platte. Men det er akkurat dette hverdagslige som gjør at noen av diktene er blant mine favoritter.

Halldis Moren Vesaas var 78 år i 1985. Hun var født i 1907, og giftet seg på 30-tallet med Tarjei Vesaas, som hun var sammen med til han døde i 1970. Etter dette fikk hun flere år med sin yngre skuespillerkjæreste Gisle Straume, og «Ferdaminne frå sommaren 1985» er skrevet om ham. Nettopp dette diktet er blant mine absolutte favoritter, fordi det bryter sånn med forventningene om hvordan en eldre dame skal leve og skrive.