Den siste boken i asiatiske dager, og denne gangen er man ikke en gang sikker på om man kan karakterisere det som en asiatisk roman. Asiatisk eller ikke. The Sympathizer, om å ha et ben i flere kulturer men ikke helt tilhøre noen av de – i to kulturer vi tror vi kjenner men egentlig ikke har forstått noe av i det hele tatt –er en bok jeg unner andre å lese.

Fortelleren er løytnant hos den sør-vietnamesiske sikkerhetstjenestens general i de siste dagene før Saigons fall. Samtidig er han dobbeltagent for kommunistregimet i nord. Med fransk far og vietnamesisk mor er det mye dobbelt i livet hans. Det er slutten på en kultur, en 23 år gammel nasjons historie og de knuste drømmer og raderte illusjoners tid.

Fortelleren, generalen og noen av de fortelleren får i ansvar å plukke ut,  blir med på det siste flyet som evakuerer en flyktende elite fra bomberegnet i Saigon. Flukten går via teltleirene på Guam og videre til nye interneringsleirer i San Diego. Etter hvert venter mer eller mindre heldige forsøk på å etablere nye liv i det allierte Amerika. Noen lykkelige, men mange tragedier rulles opp i boken.

Fortelleren ender til slutt på på engelsk institutt på UCKS. Han er fortsatt muldvarp, med oppgave å spionere på sine landsmenn på vegne av det nye Vietnam. I Vietnam sitter Nam og skriver brev til fortelleren, krever informasjon og deler ut oppdrag. Fortellerens store oppgave er å formidle hjem til Hanoi det som beveger seg i det vietnamesiske Amerika. Disse rapportene er samtidig døråpnere til en rekke små og større fortellinger om det egentlige Amerika,  rapporter som blir dykk inn det vietnamesiske Amerika og det Amerika som vi alle tror vi kjenner. Eller gjør vi det?

Det er også en fortelling om Hollywood og om de store amerikanske Vietnamfilmene. Etter en stund får X til oppgave å være rådgiver for en amerikansk filmskaper som skal lage den store amerikanske Vietnam-filmen. Til å begynne med blir ikke rådene godt tatt i mot, men han blir til slutt tatt inn i varmen, og får være med på selve filminnspillingen som foregår på Filipinene. Vi aner en viss referanse til Francis Ford Coppola og Apokalypse nå.

Vi skjønner helt i begynnelsen at dette ikke kan være en historie som kan ende godt. Boken åpner som en enetale fra en fange til en fangevokter. Fortelleren ser tilbake på livet sitt, og må rapportere til fangevokteren hva han har gjort og hva han har vært vitne til. Men hvordan det virkelig ender, det vil jeg ikke spoile.

Dette er en livshistorie, det er en generasjonshistorie, det er en samtidsroman, og det er en Amerika-kritikk av den relevante sorten fordi den berører nøkkeltema som mange av oss kjenner igjen fra vår egen samtid. Samtidig er det en spionroman, en thriller og romantisk sosialrealisme. Prøver den å være for mye? Nei, de forskjellige vinklene er bare rammer for det som jeg tror forfatteren egentlig spør om: Hven er jeg, hva er vår samtid og Hven er jeg i denne samtiden?

Godt språk

Språklig holder dette vann. Et krav til god litteratur er at en ikke legger merke til språket. Jeg opplever ofte at jeg-romaner blir repeterende og kan mangle dybde. Ikke denne. Fortellingen beveger raskt og smidig uten at man må hive etter pusten, adjektivblomster er det minimalt med, og menneskene har sjel uten at forfatteren graver seg ned i personlighetsbeskrivelser. Identitet bygges via handlinger, og deres indre liv springer ur av erfaringer og reaksjoner.

Ta lon for eksempel. Han mister din datter og kone under flukten fra Saigon. Ingen ord sies om hva han tenker. Hans tårer, apati og flukt inn i ølboksene er handlinger nok til at jeg vet hvorfor Lon drikker og dermed hva som gjør ham til den han er. Det samme gjelder generalen og hans kone. På   Guam velger han å bevege seg ut blant folket i teltleirene for å trøste de. Som general er hans sitt folks leder. Men de vietnamesiske flyktningene reagerer med å kaste grønnsaker på ham, spytte på ham og banke løs på ham så han så vidt overlever.

 

– Det som skjedde.., sier vår protagonist, som redder livet hans.

– Dette snakker vi aldri mer om, svarer den sjokkerte generalen.

 

Vi skjønner hvor såret generalens stolthet er, uten at han har sagt et ord om det. Først et år senere klarer han å reise seg etter å ha sittet og stirret i veggen ved at han endelig starter opp en spritsjappe i sentrum av LA. Noen få linjer, men det er ikke tvil om generalens skadede stolthet. Det er glimrende gjort.

Er så dette en asiatisk bok?

Forfatteren er født i Vietnam, protagonisten er vietnameser av blandingsrase,  bokens maler med brede pensler om den amerikanske virkeligheten, men den amerikanske virkeligheten sett fes en asiats øyne. Den handler om vietnameseres oppbrudd fra sitt eget og kampen om å tilpasse seg det nye. Protagonisten vandring i Saigons gater beskrives slik at en nordmann med kun noen besøk i 2010-tallets versjon av denne tragiske og magiske byen kjenner seg igjen. Men skal  asiatisk litteratur pålegges strammere rammer enn det norsk eller vestlig litteratur avkreves. Ja, The Symphatizer tar opp tema spesifikke for en amero-vietnamesisk vinkel, men som all annen litteratur er det det universelle som gjør den interessant, også som asiatisk litteratur.

Norsk versjon av samme historie?

Denne boken bør oversettes – om den ikke allerede har blitt det – til norsk, mens vi venter på at de norske flerkulturelle romanene kommer. At denne boken vant pulitzerprisen er høyst forståelig, jeg ble grepet etter 30 sider da de uhyre viktige første bitene hadde falt på plass. I min lesehistorie er The In-between World of Vikram Lall og i en langt mindre humoristisk utgave Ankomst gåte av V. S. Naipaul det nærmeste jeg kommer en tematisk sammenligning. Å bryte opp fra egne røtter, frivillig eller ufrivillig, å forsone seg med en tapt historie og bygge opp en ny identitet,  og samtidig ta vare på sitt opprinnelige jeg, det er universelle tema i en postmoderne, globalisert og rotløs virkelighet hvor selv en norsk leser kan kjenne seg igjen, Jeg gleder meg til bølgen av norsk-pakistanske, norsk-vietnamesiske, norsk-iranske eller norsk-eritreiske romaner med samme tematikk veller over oss. Disse romanene er på overtid.

En liten anklage

Jeg har en liten anklage mot hvordan moderne bøker framstår både i design og omfang. Som regel er bøkene både lange og ordrike. Resultatet er ofte en overflod av ordgyteri og unødvendigheter med en skriftstørrelse som gjør bøkene nærmest. Denne boken på 499 sider er akkurat passe lang og skriftstørrelsen akkurat så stor at selv jeg henger med når jeg leser med  kontaktlinser og tørre øyne i et dårlig opplyst flysete. Smått er ikke godt, forleggere!

Graham Greene har skrevet en av de mest innholdsrike bøkene jeg har lest – tilfeldigvis fra Vietnam. The Good American er på drøyt 250 sider. Det er ikke uten grunn at Viet Thanh Nguyen sammenlignes med godeste Graham.

Følg meg

Geir Ertzgaard

Geir Ertzgaard er fotolærer, og redaktør av boken Reisens pedagogikk (2012). Han har skrevet for bokbloggen Skrift i flere år før han slutta seg til Bokmerker høsten 2015.
Følg meg

Latest posts by Geir Ertzgaard (see all)