sandman_dolls_01

Neil Gaiman, Mike Dringenberg, Malcolm Jones III, Chris Bachalo, Michael Zulli, Steve Parkhouse

DC Comics Vertigo, 227 sider

«Dreams are weird and stupid and they scare me».

Det kan virke som litt tidlig å vende tilbake til «The Sandman», men påskeferien får ta skylda. Jeg har rett og slett ikke hatt tid til å lese de andre seriene jeg har tenkt å anmelde ennå, så det får bli en kort tur innom «The Sandman» istedet. Dessuten antar jeg at alle nå har lest «Preludes and Nocturnes» og er klare for mer…..

«The Doll’s House» er volum 2 av den samlede Sandman-serien, og en av de beste i en serie som jevnt over er fantastisk god. Vi følger fortsatt Drøm, personifiseringen av menneskets fantasi og underbevissthet. Han prøver nå å gjenopprette Drømmeriket, og ordne opp i en del uheldige konsekvenser av å sitte innesperret i 70 år. Denne gangen er han derimot ikke den eneste hovedpersonen. Vi følger også Rose Walker, en ung jente i tjueåra som leter etter lillebroren sin. De to historiene er meget tett knyttet sammen naturlig nok, og det er gjort på en spennende og intelligent måte. På veien får vi med oss noen klassiske scener, mengder av referanser til annen litteratur, en tykk mann med sverd i stokken og en kongress for seriemordere. Bedre blir det ikke.

«The Doll’s House» har et ganske stram plotlinje, men har to meget viktige bihistorier. Hob Gadling sitter i en taverna på 1200-tallet og hevder at mennesket ikke kan dø. Døden er bare en sinnsilstand, med litt innsats kan den lett unngås. Til Hobs og tilhørernes overraskelse tar en høy, mørk og blek fremmed han på ordet og utfordrer ham til å møtes på samme sted om 100 år. Og slik begynner et lite studium i hva det vil si å være udødelig. For ikke å snakke om hvordan en ung mann kalt William går fra annenrangs dramaskribent til en av tidenes største forfattere. Men vi visste vel at det var noe muffens der allerede? Den andre historien handler om hvordan Drøm dømmer sin dødelige kjæreste til 10000 års pinsler i Helvete… en tanke vi vel alle har leflet med fra tid til annen.

«The Doll’s House» er essensiell lesning for alle som liker tegneserier, og boka spinner ut tråder som samles inn igjen i de senere bøkene på en mesterlig måte. Om ikke annet så bør boka leses for introduksjonen av Drøms yngre søster/bror, Desire (Drift på norsk, i originaloversettelsen). Første kapittel om ham/henne er mesterlig tegnet, og vant en del priser i sin tid. I tillegg har jeg et svakt punkt for smarte og komplekse antagonister. Hvem er vel mer utspekulert en legemliggjøring av alle menneskenes drifter, som har tusenvis av år til å legge sine planer?

Det er forresten en liten utfordring å finne alle dukkereferansene i boka, tror jeg talte en gang… Mulig jeg burde gjøre et nytt forsøk og få et nøyaktig tall.

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)