Neil Gaiman, Sam Kieth, Mike Dringenberg, Malcolm Jones III

240 sider, Sandman 1-8, DC Comics Vertigo.

Sandman- Preludes and Nocturnes

Dette er boka som for alvor introduserte meg til ideen om tegneserier som noe mer enn Pondus før sengetid. Det er den første av, etter min mening, de beste grafiske romanene noensinne skrevet. Jeg snakker selvsagt om de ti bøkene i Neil Gaimans «The Sandman». De krediteres for en revitalisering av tegneseriesjangeren på tidlig 90-tall og for egenhendig å ha lansert Vertigo-delen av DC Comics.

The Sandman er en tegneserie utgitt mellom 1988 og 1997. Senere ble den også innbundet og utgitt som samlebøker, hver med en overordnet historie. Først ut av disse er altså «Preludes and Nocturnes».

I «Preludes and Nocturnes» introduseres vi til hovedpersonen, den titulære «Sandman». For de av dere lite bevandret i engelsk barnelitteratur er «The Sandman» litt som Ole Lukkøye. Men denne versjonen er ikke en liten mann med lue på, men en høy, tynn og streng Morpheus. Han er skaperen av form, historiens prins, konge av drømmer og mareritt, og han har ingen sans for humor
Plottet i den første historien er enkelt nok. En gruppe edvardianske magikere, ledet av en viss Roderick Burgess, prøver å påkalle Døden. De ønsker å binde henne og oppnå udødelighet. De mislykkes ganske stygt. De påkaller i stedet Drøm, en annen av de Evige, som er personifiseringer av universets grunnelementer. Burgess sperrer Drøm inne og prøver å få ham til å gi magikerne udødelighet og makt. Han nekter.
Over hele verden sovner mennesker inn, og våkner ikke igjen. En ekte sovesyke sprer seg, og mareritt slippes fri fra Drømmenes verden og vandrer blant menneskene.

Dette er opptakten til en historie som vil gi mengder av ringvirkninger. Drøm unnslipper tilslutt sine fangevoktere, tar en grusom hevn og begynner arbeidet med å gjenopprette sin makt. Han reiser fra Helvete til Drømmene og tilbake, og lærer litt om seg selv og hva som har endret seg mens han var borte.

Den siste delen av historien er den beste. I «The Sound of Her Wings», som avslutter boka, møter vi Døden som Burgess faktisk ønsket å fange. Det er her vi virkelig får innsikt i hvor mye potensiale «The Sandman» kan ha. Døden er langt fra mannen med ljåen, men en ung kvinne, lettere gothisk og med et lyst syn på livet. Hun ser humoren i det meste, og er generelt hyggelig. Kontrasten med den seriøse, deprimerende og sykelig tynne Drøm er ikke tilfeldig. Som Død påpeker:
– Get’s me down too. Mostly they aren’t to keen to see me. They fear the sunless lands. But they enter your realm each nigh without fear.
– And I am far more terrible than you, my sister
repliserer Drøm

sandman-death-and-dreamHele familievinklingen mellom Drøm og Død, som er hans storesøster, er interessant. I senere bøker introduserers resten av den dysfunksjonelle familien, og bøkene baserer seg delvis på deres interaksjoner. Faktisk er De Evige, som de kalles, noen av de best utfylte og samtidige mest mystiske karakterene noensinne tegnet. Kan man virkelig bli interessert i følelseslivet til udødelige personifiseringer av evige konsepter? Ser slik ut….

«Preludes and Nocturnes» er den svakeste av Sandman-bøkene. Gaiman famler fortsatt litt etter riktig innfallsvinkel, han prøver litt for mye å dra inn andre karakterer fra relaterte serier. Blant annet kan man finne en frakkledd herreman ved navn John Constantine i et av kaptilene. Fra og med «The Sound of Her Wings» derimot, har serien fått sitt fotfeste og Sandman-mytologien er på god vei. Og pass på, det er nesten ikke en side som ikke referes til senere i serien.

Neil Gaiman varierer tegnere mellom hver historie. I denne boka blir det litt vel mye 80-talls stil, men det er til å overleve. Ihvertfall kan man ikke klage på omslaget hvor den uforlignlige Dave McKean som alltid briljerer.

Alt i alt er Sandman, selv fra første side, et imponerende stykke nåtidslitteratur. Den går nye veier, og lager gode historier om «personer» som er nærmest allmektige, men likevel så sårbare. Selv om du alltid har hatet tegneserier, selv om serien ikke drar deg inn etter 20 sider, gi «The Sandman» en sjanse. Serien blir bare bedre, og jeg tviler på at du vil bli skuffet.

NB: Det finnes en norsk versjon av denne tegneserien. Oversettelsen er adekvat, men jeg anbefaler originalspråket. Noen nyanser går tapt, og den norske versjonen har stokket om på en del historier. Ikke spør meg hvorfor. Les den på engelsk.

«You are the utterly most stupidest, most self-centered, appalingest excuse for an anthropomorphic personification on this or any other plane of existance!»

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)