kill_your_boyfriend_coverGrant Morrison, Phillip Bond, D’Isreali, Ellie De Ville

DC Comics Vertigo 1995

«He gunned down my whole future……I think I’m in love»

Grant Morrison er en mann man enten elsker eller hater. Han er en institusjon innen tegneserier, men har en tendens til å rote seg for langt inn i sine egne innfløkte tanker når han prøver å fortelle oss noe via seriene sine. Jeg er ingen fan av unødvendig kompleksitet og bruk av overflødige virkemidler, så Morrison er ikke akkurat min yndlingsforfatter. Unntaket er i denne lille boken, utgitt på Vertigo i 1995. Mørk humor, satire og anarki blandes sammen i et lite gullkorn, om enn et med noen små problemer.

En navnløs, skoleflink middelklasse jente med store briller og en sekk full av bøker kjeder seg gjennom hverdagen. Skolen utfordrer henne ikke, foreldrene er grå personer uten et originalt bein i kroppen. Hun gjør som det er forventet av henne, og lever kun på autopilot. Helt til hun en dag møter en ung mann som overtaler henne til å dreper kjæresten hennes…..

Serien følger så de to ungdommene som etter å ha brutt samfunnets største tabu kaster vrak på alle konvensjoner og i en gammel dobbeltdekkerbuss reiser gjennom England for å sprenge Blackpool-tårnet med en håndgranat. Det er en historie om friheten i anarkiet, om lettelsen det gir å nekte å stå til ansvar for sine handlinger. Det er særlig interessant at personene i serien, som teknisk sett både er mordere og terrorister, er mye mer sympatiske enn de triste middelklassemenneskene som er deres «offer». Det blir også implisert at mange av disse personene, som klenger seg til orden og samfunnssystemet, bare gjør det fordi det kan brukes til å dekke over deres egne forbrytelser. Gjennom det hele er det egentlig bare de to hovedpersonene som virker lykkelige, selv om enden på reisen deres er like uunngåelig som forutsigbar.

Hele historien har en mørk humor selv når det handler om helt forferdelige handlinger, og alle handlinger overdrives til det absurde. Hvis det er noe som kan være litt irriterende så er det at jenta stadig snakker til leseren, og det kan dermed være litt vanskelig å følge med på hvem hun snakker med til en hver tid. Men jevnt over er tegneserien strøken, en morsom og tankevekkende historie om  kaos som livsfilosofi, og om hvor skjør folks identitet er.

«Jesus saves!….but Eris is a better lay.»

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)