Mark Smylie
1997 til nå, Archaia Studios Press
«Run wild, Masks of Fear. Your mothers call»
Vi hopper elegant fra eventyr til klassisk fantastisk litteratur. «Artesia» er et soloprosjekt av en meget talentfull mann ved navn Mark Smylie. Kritikere kan si hva de vil, men jeg vil alltid mene at en god «fantasy» fortelling trumfer det meste i kompleksitet og utfordringer for forfatteren. Tross alt har alle andre forfattere allerede et samfunn og en verden å skrive i. God fantastisk litteratur lager sin egen verden, med helhetlig intern logikk og store avvik fra vår virkelighet. Det står det respekt av, uansett medium. Når Mark Smylie i tillegg tegner og fargelegger alle bøkene sine selv, er det liten tvil om at han er et stort talent.
«Artesia» er satt i en meget original verden, dog godt inspirert av Renessansens middelhavskulturer, der guder og ånder er en del av den naturlige verden på lik linje med dyr og mennesker. De med viten og vilje til å se og påkalle dem kan få tilsynelatende «magiske» ting til å skje, men reglene som binder åndeverdenen er ikke mindre strenge enn andre naturlover og kan ikke brytes. Dessuten gir ikke gudene gratis hjelp, ei heller er de særlig bekymret for sin tilbederes skjebner om det ikke er noe å hente for dem. En klassisk gresk mytologi, med andre ord, men med ekte kausal logikk. Flotte greier.
Selve historien omhandler selvsagt Artesia: konkubine, dronning, general, heks og prestinne. Hun starter serien som kaptein for et lite kompani soldater tilsluttet hæren til kongen av Dara-Des, et lite kongerike i høylandene øst for Thessid-Gola. Fra denne relativt lave posisjonen finner hun raskt veien mot maktens tinder. I motsetning til mange andre fantasiserier søker hun faktisk makt og prestisje for sin egen del, og hun skyr får midler for å nå sine mål. Dermed ender hun også opp kald og hovmodig til tider, men det er jo bare morsomt.
«Artesia» har sin sterkeste side i verdenen, samfunnet og mytologien historien er satt i. Karakterene til Smylie er ikke like imponerende, med unntak av Artesia virker de ofte litt kjedelige. Dette inntrykket hjelpes ikke av at mange av dem ser ganske like ut, særlig med tanke på at de ofte er avbildet i full platerustning. Dette kommer av Smylies vakre, men noe formulaiske tegnestil. Mange sider er flotte som bilder, men kanskje ikke ideelle som midler til å fortelle en historie. Heldigvis henter Smylie seg inn igjen i noen svært detaljerte og realistiske slagbilder som forteller mer en tusen ord. Som den skamløse Tolkien-nerden jeg er må jo anbefale disse på det varmeste, og Artesia kan trekke lesere på presentasjon og tegninger som på selve fortellingen.
Et liten advarsel er likevel påkrevd, i motsetning til Tolkien er ikke Mark Smylie redd for å vise frem sine karakterer uten en tråd. De fleste åndene er nakne og mange av karakterene blir avbildet nakne en eller flere ganger, både menn og kvinner. Dette er helt normalt i seriens univers, og blir ikke kommentert. Man blir også vant til det, både fordi det ikke er seksuelt på noen måte, og fordi bildene ofte minner om klassisk italiensk renessansekunst og dermed virker mindre vulgære. Serien er helt klart ikke for den pripne, men burde ikke være stort mer opphissende for de fleste enn en tur på et kunstgalleri.
Folk kommenterer