Knausgård i Bibelen

Knausgård i Bibelen

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)

knausbilde
Karl Ove Knausgård

«Hjelpemann på Bibelen» fra tekstsamlinga Sjelens Amerika

Oktober, 2013

Preget som jeg er av å være på utveksling i USA for øyeblikket, ser jeg for meg hvordan dette innlegget ville begynt dersom det hadde vært en amerikansk film. Kameraet ville zoomet inn på min karakter, helt opp i ansiktet, og hun (jeg?) ville sparket det hele i gang med å hviske ”I have a confession to make”. Rent dramaturgisk burde jeg vente til slutten med å fortelle hva denne mørke hemmeligheten min er. Men nei. Dere skal få høre det nå. Snart. For altså, litt flaut er det jo, når jeg skriver for en litteraturblogg,  å innrømme at jeg frem til helt nylig IKKE HADDE LEST EN ENESTE SETNING KNAUSGÅRD (og et gisp går gjennom salen)! Flere av de andre i redaksjonen her har selvsagt lest og også delvis skrevet om Knausgård tidligere. Du kan for eksempel lese dette innlegget som Tora skrev om essayet «Det monofone mennesket» fra samme tekstsamling. 

Jeg innrømmer det lett, hele denne trend-greia som lå som et tykt lag over navnet hans en god stund gjorde at jeg holdt meg unna. Siden jeg i tillegg bodde utenlands i store deler av den heftigste Min Kamp-tiden, hadde jeg heller ikke direkte tilgang til en norsk utgave. Sjansen er vel derfor til stede for at denne Knausgård-anmeldelsen vil skille seg ut. Her trekkes ingen paralleller til verken Min Kamp eller andre verk, ingen kommentarer på hvordan eks- kona eller ungene eller alkoholen er fremstilt i essayene sammenlignet med virkeligheten eller den mediefremstilte virkeligheten.

Jeg har valgt å ta for meg ett av de 18 essayene i denne samlingen.
En ny innrømmelse; den første teksten jeg helt bevisste valgte å lese var «Den brune halen», et essay om bæsj. Er det mulig å skrive reflektert og litterært om avføring uten at det blir kleint eller vulgært? Ja. Knausgård kan. Det som derimot fascinerte meg enda mer, var den tematiske motpolen «Hjelpemann på Bibelen». Plot? Jo, Karl Ove Knausgård blir spurt om å jobbe med en revisjon, en ny oversettelse av Det gamle testamentet.

Hvis noen hadde fortalt meg som syttenårig gymnasiast at i Kristiansand, glødende ateist, glødende antikristen, at jeg om bare tyve år skulle være like glødende opptatt av spørsmål som var knyttet til Bibelen og oversettelsen av den, ville jeg nok ha tenkt at jeg forrådte meg selv. At jeg hadde gått i den fellen så mange middelaldrende mennesker går i, å overgi idealene og leve pragmatisk og falskt fordi det, når alt kommer til alt, er det enkleste. Åh, hva hadde hendt, var jeg blitt lurt? Svak?

Vår mann skrider til verket og går i gang med den ærefulle og utfordrende  jobben. Han er naturligvis ikke alene om oppgaven, men likevel, dette er heftige saker. Og selv når Knausgård beskriver følelsen av virkelig ikke å strekke til, følelsen av å ha tatt seg vann langt over ørene, er det med innslag av vakre bilder.

Jeg hadde ikke følt meg lenger unna et språk og en kultur siden jeg begynte på litteraturvitenskap grunnfag tyve år tidligere. Begrepene var fremmede, problemstillingene ukjente, referanserammen ulik alle andre jeg hadde tilgang til. Jeg fikk et glimt av den hebraiske grunnteksten, det så ut som små busker og kratt på en sandslette, jeg kunne like gjerne forsøke å oversette regndråpene på vinduet i den andre enden av rommet.

Knausgårds veloverveide bruk av detalj er noe av det som virkelig fascinerer meg. Ved å sammenligne det umulige i forståelsen av den hebraiske skriften, ikke bare med det å forstå regndråper, men også at regndråpene befinner seg på motsatt side av rommet; det forsterker bildet av hvor uoppnåelig denne oppgaven virker for ham. Denne oppmerksomheten mot detaljer for å gi leseren et fullgodt bilde av situasjoner, mennesker, steder, tanker og konsepter han beskriver, er noe av det som virkelig gir essayene hans sitt særpreg.

Selv hadde jeg en periode i livet hvor jeg leste mye i Bibelen. Det er mange vakre tekster der, og man kan jo ikke annet enn å være nysgjerrig på hva som egentlig står i denne boka som er med å forme livet til så uendelig mange mennesker verden over, også i dag. Knausgård henter frem mange eksempler fra Bibelen hvor han belyser kompleksiteten i det å jobbe med et slikt materiale. Han sammenligner den norske oversettelsen med den svenske, med den danske, ser på hvordan man har ordlagt seg i de ulike norske utgavene, vi får høre om ulike oversettelsesteknikker, avgjørelsene om bruk av konjunksjoner, imperativ, setningsledd, tegnsetting, adjektiv, kort fortalt de tusenvis av valgene man må ta i en slik prosess. Og enten man er språkentusiast mot toppen av lingvistikkskalaen eller ikke, blir denne teksten en slags metatekst om språk og hvordan alle valg en forfatter tar gjennom en tekst vil påvirke leserens tolkning. En helt banal observasjon fra min side, såklart, men med dette essayet evner Knausgård å frelse meg på ny når det gjelder språk og språkenes vidunderlige, nerdete detaljrike verden.

Når man venter helt til 2014 med å lese Knausgård, har det unektelig bygget seg opp en og annen skyhøy forventning. Type Galdhøpiggen. Ofte er det jo slik at de virkelig store navnene innen all slags kultur (altså de som blir hyllet for det de gjør og ikke blir store navn fordi de twerker seg opp mot julenissen) gjerne har blitt hyllet, kjent og er mye omtalt nettopp fordi de har noe å bringe til bordet. And that is absolutely the case with Mr. Knausgård, som de ville sagt her i USA. At tekstsamlinga har Amerika i tittelen mens jeg er i USA er så obvious at jeg ikke helt vet om jeg skal nevne det eller ikke. Og bare så det er sagt så er Sjelens Amerika smekkfull av gode tekster, denne ene valgte jeg kun av rent pragmatiske grunner. I tillegg til at jeg nå planlegger å lete fram en bibel mens jeg er her borte, er jeg også blitt Knausgårdianer/bitt av Knaus-basillen/hekta på Knaus, og har nå kastet meg over Min Kamp 1. Noe sa meg nemlig at det kunne være lurt å bruke plass på Knausgård i kofferten denne gangen.

Oppknauset

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)

Nei, tenk, vi er ikke ferdige med ham helt ennå!

Jeg har ikke glemt Knausgård ennå, jeg gir ikke helt slipp. Jeg leser debutboken hans, Ute av verden. Den som man sikkert burde fått med seg før Knauschwitz satte i gang, men jeg henger nå litt etter. Og det er faktisk en lykke, for det betydde at jeg hadde en vidunderlig leseopplevelse til overs.

Boken inneholder mange av de samme elementene som Min kamp, og man kan trygt regne med at han har hentet visse elementer i fiksjonen fra sin egen historie.

Men der Min kamp er heseblesende, er Ute av verden stillfarende. Språket er uhyre poetisk, og jeg har markert flere gode setninger enn jeg har gjort i noen annen bok tidligere.

Men det hastet. Beslutningen var tatt og måtte ikke skusles bort ved nølen. I neste friminutt skulle jeg gå bort til henne. Hva har jeg å tape, tenkte jeg.
Atten år gammel da, så hvor kom denne umodne tanken om tap og gevinst fra? Jeg hadde jo alt å tape.

Ofte forteller han noe i et avsnitt, for så å si det motsatte i det neste, som i dette eksempelet. Den brå overgangen fra en sikker tanke til total usikkerhet kjennetegner Henrik Vankel, og det er en smerte å lese om hvordan han bare ikke får det til sammen med jenter.

Og nå tror jeg at jeg vet hvordan Min kamp skal avsluttes, dette sinnsyke fakta/fiksjons-dramaet i seks bind. I Ute av verden beskriver jeg-personen en drømmeverden der Immanuel Kant er mest kjent som lege som skriver en bok om alt som skjer rundt ham. Og ganske mange blir sinte. Ohoj, tenker jeg, kanskje han forutser hysteriet? Kants verk utgis posthumt, og den siste setningen er «Det var dog herlig å leve.» Det hadde jo vært veldig smooth om også Min kamp ble avsluttet slik! Det passer jo ikke med temaet i boken, og det fordrer at Knausgård tar livet sitt (ELLER har vært alvorlig syk hele tiden!). Nei, kanskje er jeg bare så tenåringsjentefiksert på Knausgård om dagen (dere vet hvordan jentene har laget sine egne ord om Justin Bieber? Belieber og sånt? Jeg ler ikke så høyt, jeg gjør jo det samme med Knausgård nesten daglig.) Men husk at det var her du hørte ryktet først, det er dette som er sistesetningen i Min kamp.

Litterært angiveri

Latest posts by Hanne Gideonsen (see all)

Det er ingen hemmelighet at vi i Bokmerker ikke kan gå lenger enn, tja, noen dager, uten å nevne vår tids nasjonale litterære helt: Knausgård. Mannen har jo tross alt endret norsk offentlighet. Dessuten turte han å ta i bruk en kombinasjon av to helt normale ord som Hitler i sin tid nærmest tok patent på: Min og Kamp. Uten at Tyskland helt så bruksverdien av det, så klart. Det har tross alt bare gått 65 år siden Krigen døde hen, og Hitler med den. Om 35 år kan vi kanskje prøve igjen.

Meine komfortable kampf?

Men dette skal ikke være et langt innlegg om Knausgård og seksbindsprosjektet hans*. Jeg har ikke engang lest det, så jeg holder meg for god til å komme med en lang utgreiing. Men det hindrer meg ikke fra å filosofere over konsekvensene og etikken rundt, og det hindrer meg i hvert fall ikke fra å lese interessante og velformulerte artikler om sørlandsmannen og hans kamp.

På Morgenbladets nettsider dukka for eksempel denne saken opp. Hvis du følger oss på twitter, har du kanskje allerede fått det med deg, men jeg anbefaler likevel, og sakser et lite utdrag:

«Vi bor i et av verdens frieste land, men litteraturen mimer et totalitært samfunn,» uttalte litteraturprofessor Eivind Tjønneland til Klassekampen i forrige uke. Utgangspunktet var det han oppfattet som en litterær tystekultur i romaner som Min kamp og Gaute Heivolls Bragepris-nominerte Før jeg brenner ned, der virkelige personer plutselig dukker opp midt blant skjønnlitterære skildringer av boligbranner og knekkebrødmåltider. Bjarne Riiser Gundersen

Og om du ikke har fått med deg hvem Gaute Heivoll er, er vi såklart behjelpelig med en anmeldelse.

*Dessuten mistenker jeg at jeg ikke er så morsom som jeg tror.

Tonje, Hulda, Arne og Karl-Ove

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)

Garborgene. Foto: www.caplex.no

I siste nummer av Syn og segn har Arnhild Skre skrevet om Arne Garborg og Hulda Garborg, og hvordan de kynisk brukte av historier fra andre menneskers liv i bøkene sine. Naturalismen er, i følge Skre, en retning i litteraturen som krever en nøyaktig og objektiv gjengivelse av virkeligheten, der målet er å forstå de miserable situasjonene romanfigurene havner i. Hun viser hvordan Arne Garborg begynte med å fritte ut den unge Karen Hulda Bergersen per brev, om virkeligheten til arbeidende kvinner i hovedstaden. Når de senere giftet seg forsatte Hulda og gi informasjon, ikke bare om venninner, men også fra sin egen familiehistorie, og selv i egne verk viser Skre hvordan Hulda Garborg bruker av andres og eget liv.

Artikkelen viser flere ting, for det første at Knausgård-problemstillingen på ingen måter er ny, og for det andre at det kommer god litteratur ut av andres liv. Artikkelforfatteren avslutter med å trekke fram at det som rettferdiggjør Garborgenes pressing av den etiske grensa, var at det ble gjort for å avsløre dobbeltmoralen i det norske samfunn.

Samtidig har dokumentaren om Tonje Aurslands reaksjon rundt sin eksmanns bokserie blitt sendt. Tonjes versjon er potensielt en dokumentartittel som er like klein som Min kamp, men kanskje uten den samme ironien. Reaksjonene har vært mange, flere holder frem at de syns det har vært et tankevekkende og verdifullt perspektiv (deriblant en kommentar i Klassekampens bokmagasin). Jeg hørte dokumentaren for en stund siden, og så på nytt igjen nå. Det er litt uklart hva som er målet. Slik jeg hører det ønsket ikke Aursland å stoppe prosjektet, eller å sensurere det. Vil hun at vi skal fordømme Knausgård? Ikke slik jeg forstår henne, kanskje handler det om å bevisstgjøre oss på at det er et menneske som er berørt her, og som ikke har kontroll, og som ønsker å få litt kontroll over den ideen som vi skaper om henne som lesere. Under lesingen sympatiserte jeg sterkt med henne, jeg syns det virket grusomt å måtte lese om sin eksmanns utroskap og forelskelse i andre på den måten. Samtidig er det ikke til å komme bort fra at framstillingen av Aursland i bøkene er særs sympatisk. Hun fremstår som et godt menneske på alle måter. Et utrolig mye bedre menneske enn Knausgård selv. Ser vi på Garborgene, skrev jo de om folks dårlige skjebner og egenskaper. Verre å få utbrettet det vil jeg anta.

Knausgård - hensynsløs og uetisk, eller rettferdiggjort av kunsten?

Men selv ved skamros kan vi ikke avfeie problemstillingen. Er det lov å bruke andres liv i kunsten sin på en slik måte at det sårer vedkomne? Her kan vi gå i flere retninger. På den ene siden er det jo helt umulig å trekke en grense. Knausgårds forfatterskap er jo nesten det beste eksemplet på det. La oss si at han skulle skrevet Min kamp uten å bruke seg selv, men heller la karakteren Henrik Vankel få være hovedperson. Ville ikke alle som kjente til historien likevel visst hvem det var snakk om, når Henrik Vankel var sammen med sin ekskone? Dersom vi sammenligner Ute av verden, med Min kamp 4 er det jo mer eller mindre den samme historien, bortsett fra at den virkelighetsnære er mindre ekstrem. De som inspirerte karakterer i Ute av verden, som viste at de hadde hatt Knausgård i bygda måtte vel ha visst om hverandre, og lurt på hvor grensen gikk mellom fiksjon og fakta. Er det bedre eller verre enn i Min kamp 4 der vi i alle fall vet at det var slik Knausgård oppfattet situasjonen? Skal forfattere ikke kunne bruke av egne opplevelser? Eller skal de kunne klare å anonymisere dem til det ugjenkjennelig. Selv i En tid for alt, en slags gjenfortelling av bibelhistorien, må jo de som var nær Knausgård har gjenkjent hendelser, når de av oss som har lest den etter Min kamp-bøkene er slått av bruken av det samme materialet. Det er fristende å kalle det en kynisk resirkulering av et råmateriale. Så skal man la være, skal man droppe det fullstendig?

En annen retning å gå er mohammed-tegning-veien, det vil si, du kan gjøre det, men du må ikke, det er ikke så snilt, og det gjør deg til et litt dårlig menneske. Men jeg er ubegeistret for den retninga. Min største leseropplevelse i år er Min kamp-bøkene. Uavhengig om de er ”fra virkeligheten” eller ikke, som fiksjonsverk hadde jeg i alle fall fremdeles støttet Min kamp 1 og 2 som verdige romaner (3-5 er mest interessante i et selvbiografisk perspektiv og i sammenheng med den siste vil jeg tro).Det er flere enn meg som har fått mye ut av å lese dem, og det virker kanskje hjerteløst å si det, men jeg føler det hever seg over Aurslands tap av kontroll. Jeg ble ikke så rørt av dokumentaren. Faktisk gjorde den det tydelig hva det var som rettferdiggjorde Knausgårds prosjekt. Dokumentaren føltes for meg privat, Aursland med litt gråtkvalt stemme som vegrer seg for å åpne e-posten sin. Jeg sympatiserer for følelsen, og jeg støtter hennes rett til å lage dokumentaren, og jeg håper den gir henne en større følelse av kontroll over sin egen historie, men jeg ønsker IKKE at den stopper andre forfatterere i å skrive god kunst. Knausgård skriver om private ting på en måte som gjør det interessant og allment. Alle kunstnere bruker av sitt eget liv, det må de gjøre med varsomhet, men på samme måte som vi ikke ville gitt opp Garborgenes bøker, ville jeg ikke gitt opp Min kamp.

Hva rettferdiggjør Knausgårds verk? Høy litterær kvalitet og et blikk på vår samtid som jeg opplever som svært givende. Hans selvutlevering og personlige offervilje viser jo klart det kunstneriske engasjementet hans. Generelt syns jeg vi er et samfunn med mye fokus på individet, og hver person som et potensielt offer. Tonje Aursland har grepet tak i sin egen virkelighet, og hun har brukt sitt uttrykk for å få fram sin historie, slik stiller hun ikke noe svakere enn Knausgård, og jeg ser ikke på henne som et offer.

Les mer!

Solveig Østrem skrev et debattinnlegg om opplevelsen av å være brukt i Hanne Ørstaviks bøker.  Jeg syns det var interessant da, og jeg syns det er interessant nå. Hun har fulgt opp debatten rundt Tonjes versjon med et innlegg i Aftenposten, også det er verdt å lese.

Trond Haugen problematiserer ”virkeligheten” i Min kamp-serien.

En interessant artikkel i Klassekampen om hvordan ”[v]irkelighetshungeren framelsker en generasjon forfattere som gjør det umulig å snakke om litteratur”, en kritikk jeg mener til dels også rammer Aursland.

Totally looks like…

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)

Eller er det bare meg?