Annunaki_cvr_250Anunnaki
Håvard S.Johansen og John S.Jamtli
Egmont Seireforlaget, 2009
76 sider

«Nå, din hæstkuk…»

Norsk science fiction og jeg har en turbulent historie. Jeg vokste opp med Bing og Bringsværd, men har ikke vært spesielt imponert over det som har kommet av ettervekst senere. En tegneserieroman om romvesener i et post-apokalyptisk Norge fyller meg derfor ikke akkurat med hauger av forventning. Det var like greit, for jeg fikk det jeg forventet av Anunnaki.

Ideen til Anunnaki er god nok, den. En rase romvesener fra Nibiru, en planet som har tatt opp bane rundt jorda, har invadert jorden. Norge er en ødemark av is, snø og trær (ikke en stor forandring, hø, hø) der samfunnet har flyttet ned i store bunkerser under bakken for å unnslippe invasjonen. Inn i dette ødelandet kommer en mor og hennes to barn. De flykter fra romvesenene og prøver å unnslippe ned i en av bunkersene. Mer enn det bør kanskje ikke røpes, men jeg kan vel si at ikke alt er som det ser ut i første rute og at cyborg-samer er hardbarka folk.

Som sagt er Anunnaki en god ide. Det er desverre ikke Johansen og Jamtlis ide. Idéen med den tolvte planeten Nibiru og menneskelignende romvesener oppkalt etter sumeriske guder som invaderer jorden er basert på Zecharia Sitchins bøker om den tolvte planeten. Han baserte igjen disse idéene på gamle sumeriske skrifter og sumerernes mytologi, der Anunnaki er gudenes navn. Å bruke dette som basis for en science fiction bok er ikke videre originalt, men det kan fungere. Desverre er opplegget litt for enkelt denne gangen. Er man kjent med sumeriske myter eller Sitchins bøker, om enn bare overflatisk, er det lite nytt i Anunnaki. Selv for en som ikke kjenner historien fra før er det ikke vanskelig å se hvor ting går etter de første sidene. Dette er standard sci-fi action og fortelling, med en liten brodd til dagens samfunn. Skikkelig samfunnskritiske fremtidsromaner er litt mer subtile enn dette. At historien er satt til Norge merket jeg ellers lite til, bortsett fra cyborg-samene og en viss blond og usympatisk statsminister som de fleste vil kjenne igjen.

Annunaki

Tegningene er meget godt tegnet i Annunaki, men de mangler personlig preg. Det er pent og godt teknisk arbeid, og det er det. Særlig er det vanskelig å se ansiktsuttrykk i tegningene, noe som gjør at det kan være vanskelig å vite hva personene føler. Kampscenene er på den andre siden mesterlig håndtert, og er helt klart seriens høydepunkt. Særlig når samen går i kampmodus med sin flyvende robothatt blir scenene både absurde og spennende. Desverre er det ikke nok til å redde resten av serien, som rett og slett blir for tynn. Utførelsen mangler en del både i subtilitet og karakterisering. Dette er på det jevne, en middelmådig serie som jeg trolig ikke ville lest om den ikke var norsk. Jeg gir ikke fripass for norske forfattere, men jeg kan se potensialet her. Neste gang, med et litt annet konsept, kan herrene Johansen og Jamtli virkelig brilliere

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)