Bør vi kjenne til historisk kontekst når vi leser en roman, eller er det teksten som skal være vår hovedkilde?

Jeg har en bokbytteavtale med en venn. Her en dag hadde han lest ferdig The Great Gatsby, men da han ga den videre til meg, understreket han at man trengte en viss bakgrunnskunnskap om USA på 1920-tallet for å kunne sette pris på den. Min umiddelbare reaksjon var at et verk bør være universelt nok til at man kan verdsette det uten å sette seg inn i den historiske konteksten på forhånd. Problemet er at jo mer man tenker over det, jo mer uklart blir det.

Litteraturvitenskapen er i stor grad basert på ideer som kom med den teoretiske retningen nykritikken. Den fokuserte på verket som eneste kilde, og har nærlesing som metode. Kontrasten til denne tilnærmingen er den historisk-biografiske som dominerte før nykritikken, der var det viktig å etablere historisk kontekst og gjøre seg opp en mening om forfatterens intensjon med verket. Ved heller å fokusere på verket i seg selv, følger det at litteraturstudier har mer potensial for å være objektivt, en faktisk vitenskap, heller enn synsing rundt hva en forfatter kan ha ment, gjennom nitidige studier av korrespondanse og tiden det ble skrevet i. Med andre ord er idealet i nykritikken å kunne lese en bok uavhengig av tid og rom, og hvem som skrev den.

Når jeg fremstiller den historisk-biografiske retningen som avleggs er det bare delvis riktig. Letingen etter forfatterens egentlige hensikt med boka er nok avleggs, men kontekststudier ble revitalisert av Stephen Greenblatt, som regnes som en av grunnleggerne for nyhistorismen. Greenblatts syn er at han tar i bruk en metode, der historisk-biografiske forskere sullet rundt (totalt mine egne ord). Nyhistorikerne søker å forstå litteraturen gjennom historien, men også å forstå historien gjennom å bruke litterære verk som kilder.

Det virker naturlig, ved å overse konteksten er risikoen å gå glipp av viktige poeng i teksten. For eksempel kan dette være implisitte ideer eller normer som alle i en bestemt tidsperiode vil være innforstått med, men som folk fra en annen tid kan overse eller misforstå. I Ibsens Gengangere måtte jeg lese følgende replikkveksling mange ganger før jeg forsto poenget:

Fru Alving.

Jeg holder alting assureret, både bygninger og løsøre og avling og besætning.

Pastor Manders.

Selvfølgelig. På Deres egne ejendomme. Det samme gør jeg også, – naturligvis. Men her, ser De, er det en ganske anden sag. Asylet skal jo dog ligesom helliges til en højere livsopgave.

Det var ikke umiddelbart klart for meg hvorfor Pastor Manders mente man ikke skulle forsikre asylet, og det tok litt tid før jeg skjønte at det ville kunne sees på som en mistillit til Gud, noe som selvsagt kunne bli sett på kritisk blikk av naboene. Her trenger man altså å forstå folks religion på 1800-tallet for å skjønne sammenhengen. Gitt at vi stadig er fjernere fra den perioden, vil dette bli et poeng det er mer sannsynlig at man vil gå glipp av i framtiden. Like fullt vil hovedbudskapet ikke hvile på at man forstår denne ideen, det vil være mulig å glede seg over Gengangere selv om man ikke tar det.

Manglende kunnskap kan altså føre til at man mister viktige poeng i teksten. Likevel kan mange verk skrevet i en annen tid, et annet sted, fremdeles glede leseren. Er det ikke nettopp det som skiller virkelig god litteratur fra annen litteratur – den virkelig gode har noe universelt som tåler avstand fra utgangspunktet. Noen forfattere har skrevet romaner som etter hvert reduseres fra å være litteratur til å være tidsvitner, et åpenbart eksempel er sosialrealismen som hjemsøkte vårt land på 70-tallet, eller fra vår egen samtid Mannen som elsket Yngve, mens andre, som Shakespeare, Ibsen og Cervantes klarer å formidle noe også til dagens lesere. Samtidig er det slik at de verkene som taper formidlingsevne over tid, godt kan gjøres leselig igjen med hjelpemidler, og på den måten fortsette å glede leseren.

Tilgjengeliggjøring er et alternativ. Oversettelser og nyutgivelser kan tilby fyldige forord og utallige fotnoter for å gi kontekst til leseren, for å forklare et verk slik det en gang ble forstått. Slike rettledninger kan unektelig snevre inn tolkningsrommet for leseren ved å føre henne i ”riktig” tankebane, tillegge de riktige assosiasjonene til alle ordene og hendelsene. I tillegg blir fotnoter ofte forstyrrende, personlig har jeg en tendens til å overdrive deres viktighet. I det jeg møter en bok med fyldige fotnoter begynner jeg å nilese dem i tro om at det er nettopp her SANNHETEN om et verk kan finnes. Som små spor til et mysterium, brødsmuler på veien hjem. Problemet er at noen har satt seg inn i verket, funnet ut hva som er viktig og gjort vurderinger om hva som bør forklares og dermed utheves. Når jeg kaster meg over fotnotene vektlegger jeg noe annet enn teksten. Samtidig er jo oddsen stor for at vedkomne som har lagt til forklaringene er mer kompetent enn meg.

Filmfanatikere kjennetegnes gjerne at de hater å høre noe som helst om en film før de ser den. Romanlesere er ikke like ekstreme, men det ligger kanskje i tiden av vi ønsker å oppleve kunst upåvirket. At kun våre egne tolkninger skal få plass i første møte(og derfor senker litteraturstudentene skuldrene når teorien om reader-response fremlegges, våre egne meninger har altså verdi likevel).

I alle tilfeller er man jo ikke et blankt ark når man tar i mot kulturprodukter, vi er farget av vår egen tid og kultur, det vi vet og det vi har lest.  Så er vi tilbake til utgangspunktet: Bør jeg lese The Great Gatsby med den kunnskapen jeg innehar per i dag, eller bør jeg sette meg ned, gjøre research, og så lese den? Jeg velger å tro at Fitzgerald skriver på en slik måte at selv en historieløs pike som meg selv kan forstå det. Faren ved å researche er jo at jeg vil bli så opptatt av historiske aspekt, at det andre vil gå meg hus forbi, ikke et onde i seg selv, men jeg leser jo ikke først og fremst i historieøyemed. Kritikken mot nyhistorismen er jo nettopp at den sidestiller all tekst, og overser det kunstneriske aspektet, den litterære kvaliteten. Ved å kun se på et verk som en del av et tidsbilde, reduserer man jo romanens eventuelle evne til å være aktuell.

Er problemets kjerne hvorvidt man tror at en roman har en riktig tolkning, en optimal lesning? I så fall er konteksttilnærming det eneste logiske, det er mer logisk at den «sanne» tolkningen kan finnes gjennom den opprinnelige situasjonen boka ble skrevet i, en en løsrevet nærlesning av teksten farget av holdninger og ideer fra en annen tid. Samtidig, hva er moroa i det. Som barn av individets tidsalder kan jeg lese romanen slik jeg føler for det, og skrive om det etterpå. Jeg kan trekke alle synspunkt ut av min egen forståelse og få om ingen kommer til å ta meg på det. Men vi kan kanskje diskutere det etterpå, det er da tross alt derfor man har bokvenner.

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)