Jeg er forelska i en bok. Jeg kan ikke anmelde den, for jeg har drukket øl og sunget karaoke med hun som har skrevet den, men jeg kan anbefale den. Jeg er forelska i den lille diktboka Stockholm sier som utkom for bare et par små uker siden. Victoria Durnak flyttet til Stockholm og skrev bok. Siden hun dro har hun snakket i telefonen i 47 timer, 38 minutter og 5 sekunder. Nå er tallet sikkert mye større.

Her er et dikt:

jeg klipper håret, kjøper nye klær
ei jakke som rekker ned til anklene
forede støvletter
en gang var jeg fjorten år
en gang hadde jeg olajakke hele vinteren
en gang gikk jeg med vått hår uten lue
denne vinteren skal jeg gå til bussen femten minutter før
kommer uansett ikke til å få frostskade

er du sikker? er du helt, helt sikker?
jeg får saksa i halsen
jeg får saksa i øret
men jeg blir fin på håret
skal jeg farge det
skal jeg få tatovering
skal jeg begynne på kickboksing

jeg har en genser i
femti prosent polyester
tjuefem prosent viskose
tjuefem prosent bomull
som holder seg myk
uansett hvor mye den blir vasket
men stemmen skjelver fortsatt
når jeg løfter av røret

Det er så fine, hverdagslige dikt. Å lese boka er som å lese et brev fra en venninne, eller å få lov til å se små filmsnutter fra livet til en du kjenner i Stockholm, selv om jeg ikke kjente Victoria da hun flyttet dit. Det er ikke havet, døden og kjærligheten – det er Stockholm, livet, frokoster og forelskelsen. Nervøsiteten, klærne man tar på seg hver morgen, teen man trekker, puta man legger hodet sitt på, telefonen man holder i hånda, play-knappen man trykker inn før man danser, på en fest med mennesker man kjenner eller ikke kjenner.

Dette er en sånn enkel bok på linje med Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig, du må bare bli glad i den, av den. Jeg har den ved siden av senga nå, leser i den igjen og igjen. Får lyst til å skrive alle diktene inn i dagboka mi, stjele dem, kalle dem mine. Si at livet mitt også er sånn. Innimellom er det akkurat sånn. Du vet.