Stein til stein

Jon Fosse
Stein til stein – 39 dikt og 1 salme
Samlaget 2013

Fra åpningsdiktet «Svevnens kjærleik» til det avsluttende diktet «Det mørknar» beveger Fosse seg gjennom naturen og mennesket. Og mellom natt og dag, mellom himmel og hav, mellom det mørke og det lyse finnes det et rom der mennesket kan forsvnne, der lydene blir til ord. Mellom steinene.

Åndedrettet av menneskene som ikke lenger er, finnes i fjellet som holder pusten. I elven. Kjærligheten blir behandlet som naturen behandler seg selv, det blir høst og snøen legger seg over det hele. Skallet legger seg rundt de modne fruktene på trærne, og hånden som stryker oss over håret trekker seg sakte tilbake.

Har Vore

ei verd som har vore
og ein verd som er
av lengsle
og av gammal røynsle
tek meg til seg

gamle røyster høyrest
i klage
i glede
i von
i lyst og i sinne

og så dei gamle hendene
som stryk meg over håret

før dei
umerkeleg
trekkjer seg attende

I stillheten og i naturen får Fosse også plass til subjektet. Som en del av det hele, men også som en utstikker idet det lydløse får en vilje. Subjektets frihet møter de store naturkreftene, og finner sammen tommrommet imellom elementene der ord og følelser får plass.

Bli Borte 2

Og eg lèt det forsvinna
i alt mitt tydelige nærvær
i all mi forsvinnande rørsle
og går rundt i dagen
der tre er tre
der stein er stein
der vind er vind
og der ord er uskjøneleg einskap
i alt som var vore
og av alt som blir borte
og slik blir verende
som forsonande ord

Diktene er tilgjengelige, og gjenkjennelige. Ved å skrive seg selv inn i naturen gjør han som så mange diktere tidligere har gjort – han legger de mennesklige følelser omhandlende kjærlighet og tap i hendene på store fjell, åndende elver og øyer i havet.

Diktsamlingen beveger seg fra livet til døden, fra kjærlighet til mørke. Etter samlingens siste dikt «det mørknar» blir det hele avsluttet med en nattsalme. Dag går mot natt, og omfavnelsene man ikke turde å hengi seg til er nå ute av syne, sunget inn i en salme mellom de åpne rommene i naturen.