Dess dypere man dykker ned i litteraturhistorien jo oftere støter man på mursteiner. Disse store, moralske verkene som du enten kommer gjennom og lovpriser eller brenner deg på og kaster langt bort for å avskrive de for resten av livet. Dostojevskij, Tolstoj og Cervantes er forfattere som har skrevet monumentale verk som ikke akkurat er lett fordøyelige eller tilgjengelige for den jevne leser.

Sett at du først tar motet til deg og åpner en slik bok. Det er mange som har prøvd. Et munnhell sier at ingenting har gjort så mye for å drepe fransk skoleungdoms leselyst som Prousts ”På sporet av den tapte tid”. Men du sitter nå der med boka. Du gjør deg klar til å begynne, åpner boka og begynner å lese. Først kommer de sedvanlige sidene med forlags-, opplags- og utgaveinformasjon. Innimellom kommer det også en innholdsfortegnelse. Og det er da varselklokkene begynner å ringe. For før selve historien, før det du har innstilt deg på at kommer til å være beinhardt og en sann prøvelse å komme gjennom, så kommer det et innledningsessay.

torilmoiSom oftest er det en oversetter, en litteraturprofessor eller en forlagsredaktør som skriver disse essayene. De tar for seg aspekter ved boken, vanskeligheter under arbeidet med boken eller klager over hvilken skam det er at denne boken ikke har fått større påvirkning enn den har fått. Det trekkes inn sitater fra andre deler av forfatterskapet og temaer i boken tas opp og vises frem så vi blir opplyst om hva vi forventes å finne i teksten.

Hvorfor skal vi opplyses om hva som er forfatterens budskap før vi i det hele tatt har fått sjansen til å lese boken og danne oss en mening på egen hånd? Jeg ser oversetterens ønske om å få forklare sine valg og mulige utelatelser. Jeg ser professorens behov for å kontekstualisere og gi oss et innblikk i hvilken betydning boken har hatt i litteraturhistorien. Og jeg ser forlagsredaktørens behov for å skryte litt av forlaget sitt når de bringer glemte perler frem i lyset igjen. Men jeg syns faktisk jeg skal få lov til å få lese boken uforstyrret. Uten allerede å være klar over hvorfor Raskolnikov handler slik han gjør, hvorfor Macchiavelliniccolo ga grobunn for moderne politisk tenkning med akkurat det sitatet og hvorfor Shakespeare muligens var en greve av Essex. Alt dette er ufravikelig interessante og betimelige detaljer og bidrar til å vise sammenhenger som mange kanskje ikke finner på egenhånd. Ikke desto mindre forbeholder jeg meg retten til selv å bestemme hvordan jeg vil tolke en tekst. Jeg forbeholder meg retten til å holde mitt sinn åpent for alle inntrykk når jeg møter en tekst.

Latest posts by Eirik Gjønnes Nilsen (see all)