Regntid
Line Baugstø
Roman, 328 sider
Oktober Forlag, 2010

Året er 2005, og tsunamien har nylig herjet strendene på Sri Lanka og andre steder, situasjonen er håpløs og ødeleggelsene er uendelige. Dette setter tonen for Line Baugstøs nyeste roman. Hovedpersonen Gro og familien hennes bodde i Tanzania da hun var tenåring, nå er Gro selv voksen med mann og to barn, og når de får tilbud om å flytte til Sri Lanka for å være med på å bygge et fredssenter, ser Gro muligheten til å komme seg ut av livet hjemme – hun ser muligheten til å være med på å gjøre en forskjell. De reiser til et nytt sted, mannen hennes jobber i organisasjonen som skal bygge et fredssenter “på et sted der freden ikke finnes”, og det er uvante omgivelser, fordommer og normer å forholde seg til.

Fra å være en vanlig familie hjemme i Norge, blir de den hvite overklassen på Sri Lanka, og Gros forsøk på å være rettferdig og medmenneskelig blir oppfattet som urettferdige og fordomsfulle. Dette er for så vidt interessant fortalt, og minner på mange måter om den nye, norske filmen Limbo. Boken og filmen deler mange av de samme overhengende temaene – problematikken ved et nytt land med uvante skikker, morsrollen og balansen mellom et eget privatliv og å være mamma med hele seg og at et tilsynelatende stødig og godt ekteskap av en eller annen grunn forandrer seg til det verre. Jeg skal ikke komme med en oppfordring til å se filmen, men det var interessant å se den rett etter at jeg hadde lukket igjen Regntid selv.

Det er i de delene av romanen tsunamien er et tema, jeg mener historien er på sitt beste. Gro får jobb i en frivillig organisasjon der hun renskriver rapporter, og historiene om lokalbefolkningens tap og traumatiske opplevelser etter tsunamien er nøkternt fortalt, men vekker allikevel store reaksjoner hos Gro, samt hos meg som leser. Baugstø smører aldri tjukt på, og nettopp det gjør fortellingen sterkere.

Historien er to-delt, nåtidsfortellingen danner rammen i romanen, mens Gros minner om ungdomstida i Tanzania kommer som små drypp innimellom. Det må sies om boken Regntid at historien om et ekteskap i problemer og det politiske engasjementet til Gro kommer litt til kort i forhold til historiene om Gro som ung i Tanzania, der hun møtte John – som på mange måter er grunnen til at hun så gjerne ville dra med hele familien til Sri Lanka.

Det skarpe vårlyset i mars får meg alltid til å tenke på oppbrudd. Det følger fuglesang med det lyset, og gult gress, som kommer frem når snøen smelter. Hver vår får jeg den samme fornemmelsen av avslutning. Jeg tenker på de ukene i mars da jeg var 14 år og skulle ut på den reisen jeg ennå ikke er ferdig med.

For min del kunne hele boken godt ha handlet om den unge jenta Gro, eller G som hun fort begynner å kalle seg fordi Gro uttales Grow på engelsk, om hennes forelskelser og ensomhet, om livet på internatskolen og å bli vekket av at noen banker på vinduet ditt om natta. Men da ville boken kanskje ikke nådd like mange lesere som jeg tror den vil nå slik den er i dag. For til syvende og sist har Regntid blitt en sterk og stødig bok om hvor galt det kan gå selv om alle bare mener det godt, og hvor vanskelig det kan være å gjøre en forskjell – både i sitt eget liv og andres.

Linn Strømsborg

født i 1986, jobber med bøker i Flamme Forlag, og har skrevet et par sjæl også. Her på bokmerker.org er det Anbefalinger som er favorittkategorien. Hurra for bøker!

Latest posts by Linn Strømsborg (see all)