2012 ble ikke jordens undergang allikevel, og kanskje ble det heller ikke bokmerker.orgs undergang, selv om vi har vært stille en stund – vi trekker i hvert fall pusten og gjør oss klare for et nytt år, klapper oss selv på skuldrene, gir hverandre en high five og ser tilbake på høydepunktene fra 2012 før vi skuer mot 2013 og alt det har å by på. Så:

Hva var det beste du leste i 2012?

Kristin: Det har vært mindre lesing enn tidligere år, og 2012 har nok vært et litt begivenhetsløst år på lesefronten. Så nå får jeg plukke frem bedre bøker slik at leseinspirasjonen kommer! De beste bøkene fra 2012, hvis jeg skal tro bokelskere-profilen min: Historien om fru Berg av Ingvild Rishøi. Denne leste vi i lesesirkelen min, og det var egentlig bare teit, for vi ble så fulle av store følelser og alle var bare enige om at det var en veldig, veldig bra bok. Jeg skrev om den her. Jeg leste også How to be a woman av Caitlin Moran, en slags hverdagsfeministisk gjennomgang av en rekke problemer. Satte veldig pris på den, og lo høyt og måtte lese store deler av den høyt for mannen min. Til slutt vil jeg trekke frem Se Norges blomsterdal av Ingrid Bjørnov, som handler om å synge i kor og de store følelsene og de upraktiske kordraktene. Og dessuten satte jeg veldig pris på litt skikkelig ungdomslitteratur, nemlig Hunger Games-trilogien. Nam, nam.

Øystein: Definer «beste». Det mest interessante jeg leste i 2012 var selvbiografiene til USAs tidligere president George W. Bush og den engelsk-amerikanske forfatteren, skribenten og generelt alttilstedeværende samfunnsdebattanten Christopher Hitchens. Når man leser om Bush i norsk presse blir han enten fremstilt som en direkte dum tulling eller som en reaksjonær kristenfundamentalist. Å lese hans egne ord gir naturlig nok en litt annen vinkel på saken. En personlig favoritt er når han forteller om ABC-prosjektet mot HIV i Uganda. Prosjektet var lokalt initiert, og sto for Abstinence, Be faithful, or else use a Condom. Venstrefløyen i USA kritiserte ham for å gi penger til et prosjekt som oppfordret til avholdenhet mens den kristne høyrefløyen var i harnisk fordi staten finansierte kondomer.

Christopher Hitchens døde desverre i desember 2011, men rakk å gi ut Hitch-22 før den tid. Han var journalist, marxist come neo-con, militant ateist, skribent, foredragsholder og kritiker av det meste. Noen festlige eksempler kan sees i hans kritikk av Den katolske kirken, hans forsvar for Irak-krigen hos Bill Maher (fra ca. 2:47) eller Vanity Fair-essayet Why Women Aren’t Funny. Biografien hans inkluderer oppveksten som medlem av den siste generasjonen gutter i England med en gammeldags kostskoleoppdragelse, studietiden ved Oxford og og karrieren som internasjonal korrespondent og kommentator for en rekke aviser og magasiner. Hitchens hadde fra ungdomstiden sterke og avvikende meninger, men meningene skiftet og han brøt kraftig med sine tidligere meningsfeller.

Hitchens’ biografi var utvilsomt best skrevet, mest underholdende og mest lærerik, men Bush fortjener å bli lest, om ikke annet så for å nyansere bildet av ham.

Julie: Som faste lesere kanskje har lagt merke til leste jeg deprimerende lite i 2012. (Ungdom, ikke begynn med fast arbeid! Ingen sier noe om det, men det er legendarisk grusomt siden du fullstendig mister kontroll over eget liv).

I en periode var jeg veldig revet med av Game of Thrones-bøkene (jaja Song of Ice and Fire), men klarte bare nesten å fullføre bok to i 2012. Jeg har ikke gitt meg, og skal fortsette å hate og elske karakterer i 2013. Noe av det beste, og mest undervurderte av anmelderne, var Evig søndag av Linnéa Myhre. En hudløs roman om hvordan det er å være deprimert med spiseforstyrrelser. Neste år skal jeg lese mer. Bare vent.

Rose: Jeg leste mye bra i 2012, men et høydepunkt var å lese The Hobbit igjen. Jeg leste den ti år siden, så mye var glemt. Jeg fikk meg noen overraskelser, blant annet at Gandalf ofte blir irritert over hva Bilbo og dvergene finner på.  Jeg har blitt så vant til å tenke på han som klok og tålmodig, at raserianfallene hans tok meg på senga. Jeg håper barna som ser The Hobbit i 3D unner seg å lese boka først slik jeg som jeg gjorde, og får oppdage Tolkien før filmen.

De andre romanene som har gjort inntrykk i året som gikk var Nokre gutar kjem ikkje heim i kveld av Mona Vetrhus, The Perks of Being a Wallflower av Stephen Chbosky og Bare ukedager av Cecilie Aurstad. På videregående bestemte jeg meg for at jeg var en sånn jente som ikke skjønner poesi, men Vetrhus viste meg at jeg er det likevel. De andre to romanene minte meg på at jeg ikke trenger å være en sånn jente som får til alt, siden de to hovedpersonene som jeg likte best i 2012 ikke får til alt hele tiden, de heller.

bokm2Karl Ruben: Jeg leser mye mindre enn jeg har lyst til. I 2012 hadde jeg planlagt å lese to hele bøker i uken, og jeg ville klart det også, hadde det ikke vært for latskap. Og livet generelt. Men selv om jeg leser for lite, er jeg overbevist om at John Ajvide Lindqvist er en av de aller beste forfatterene i Skandinavia (Europa? Verden?) akkurat nå. I fjor leste jeg både romanen Människohamn og novellesamlingen Pappersväggar, og ingen av dem dempet overbevisningene mine om Lindqvists fortreffelighet. Førstnevnte er minst like bra som de første to romanene hans (Låt den rätte komma in og Hanteringen av odöda), og Pappersväggar er kanskje den aller beste én-forfatter-novellesamlingen jeg har lest. Fjorårets ypperste leseopplevelse stammer likevel ikke fra disse to, men den oversatte novellen «Notene». Etter det jeg kan finne ut, har den ikke vært på trykk noe annet sted enn Cappelen Damms siste utgave av Årets Påskekrim.

«Notene» er som en distillering av alle Lindqvists styrker og favorittmotiv: hvordan død og sorg virker på en liten familie, forhold mellom foreldre og små barn, og skildringer av det overnaturlige og skrekkelige som veksler mellom konkret og abstrakt på en skremmende vakker (vakkert skremmende?) måte. Hvis språket i en tekst er imponerende nok, får det meg til å føle meg som jeg er på en konsert; jeg vil komme med entusiastiske utbrudd, slenge neven i været. Jeg innser at dette er fryktelig rart, og legger bånd på meg deretter, men Lindqvist skriver så flott (i Tormod Ugelstads nydelige oversettelse) i «Notene» at jeg hadde store problemer med ikke å oppføre meg som en tulling der jeg satt i sofaen. Også er den helt forj**lig skummel. Løp og kjøp den påskekrimsamlinga; «Notene» er seriøst verdt pengene alene.

Linn: Jeg leste halvparten av bøkene som var målet mitt i 2012, men for en halvpart det var! Pedro Carmona-Alvarez’ Og været skiftet og det ble sommer osv. leste jeg gråtende på Café Opera i Bergen, Per Pettersons Jeg nekter fulgte meg til og fra jobb på trikken i en uke, Caroline Kaspara Palonens Xeroxdager overrasket meg med sin beskjedne form, en rolig hovedperson som er et fyrverkeri under huden. Jeg lo mest til Bare ukedager av Cecilie Aurstad og Min mor siger av Stine Pilgaard, oppdaget Mirjam Kristensen med Et rikt liv, den viktigste boka jeg leste var Liberty av Jakob Ejersbo, som lærte meg at ingenting i verden er sort eller hvitt, vi lever i gråtoner alle sammen. Jeg reiste til California med Martha Sherills The ruins of California, og maste på alle jeg kjente og ikke kjente om at de måtte lese Eduardo Levés Selvportrett. Helle Helle fikk meg til å drømme om å bo i et lite hus ved togskinnene med Dette burde skrives i nutid, og Rune F. Hjemås’ Det er ikke vår, det er global oppvarming og Nils-Øivind Haagensens God morgen og god natt var de to bøkene jeg leste to ganger. Og enda er det sikkert noen jeg har glemt. 2012 var et godt bokår. Håper jeg kan dele 2013s bøker med dere før vi skriver januar 2014!

Linn Strømsborg

født i 1986, jobber med bøker i Flamme Forlag, og har skrevet et par sjæl også. Her på bokmerker.org er det Anbefalinger som er favorittkategorien. Hurra for bøker!

Latest posts by Linn Strømsborg (see all)