bokfilm

 

 

 

Så fort en bok blir populær, selger godt og blir en snakkis, kaster filmselskapene seg inn i kampen om filmrettighetene. Noen ganger er det vellykket, andre ganger slett ikke. Hva er den verste filmadapsjonen du har sett, og hvilken vil du si er den beste? Kjør debatt!

 

 

kristinKristin
Hatet High Fidelity. Elsket boken og synes filmen bare ble teit og platt (og ikke minst har jeg et alvorlig dårlig forhold til Jack Black.) Dette sier jeg med forbehold om at jeg var søtten da jeg leste boken og elsket den, og nitten da jeg så filmen og hatet den – med andre ord litt emosjonelt hardcore.

For meg er de beste filmadapsjonene der det blir musikk. Les Miserables (her skrev jeg om De elendige) eller Sound of Music (skrev om boken her). Men det er kanskje juks, for det er jo bok til teatermusikal til filmmusikal. Kanskje jeg derfor skal si Sinna mann av Gro Dahle og Svein Nyhus, den filmen er helt usannsynlig bra. Du kan se den her.

Bilde tatt 28.11.13 kl. 23.45 #2Lena
Okei, la oss ta den verste først, og i beste kommunikasjonsfaglige stil avslutte «on a good note». For noen år siden jobbet jeg som nanny for noen engelske barn og ble introdusert for yngstemanns favorittbok Where the wild things are, som de andre var helt sjokkerte over at jeg ikke hadde lest som barn. Etter å ha lest boka om og om og om igjen ved sengetid for gutten, ble jeg glad i boka. Da jeg tilbake i moderlandet noen år senere, oppdaget at den var filmatisert, kastet jeg meg over filmen. Han jeg så den sammen med (heldigvis ikke den lille gutten jeg leste for) og jeg vekslet en del oppgitte/uforstående blikk i løpet av filmens gang – hva er dette her?! Den var alt for mørk og dyster, med (det som skulle være undertoner men som ble overtydelige) psykologiske ustemninger – nei takk.

I andre enden av skalaen befinner The Hours seg, basert på boka med samme tittel skrevet av Michael Cunningham. Den beste rollen Nicole Kidman noen gang har gjort, spør du meg, Meryl Streep fikser jo hva det skulle være og er perfekt som Clarissa, for ikke å snakke om Julianne Moore. Beundringssukk. Men det er ikke bare alle de flotte, dyktige damene som er grunnen til at jeg synes filmen er vellykket, det er klipingen, det er musikken, og alt det som boka ikke gir noen fasitsvar på – altså må mye tilskrives regissør Stephen Daldry. Filmen er nydelig – se den.

linnLinn
Beste: High Fidelity og Where the wild things are! Jeg elsket alt det Lena ikke likte, jeg. Sorry! Don’t go, I could eat you up, I love you so. Og for et soundtrack! Jøye, lenge sida sist jeg så den. Og Mannen som elsket Yngve, jemini, for en film det blei.

Verste: Kommer ikke på noen som utmerker seg som verst, altså. Hilsen gladlaks ’86.

 

45733_423183223719_4219779_nMaren
Jeg elsket Perks of being a Wallflower, både boka og filmen. Sannsynligvis har det en sammenheng med at forfatteren, Stephen Chbosky, også skrev filmmanuset. Dessuten kom musikken (som er en vesentlig del av boken), virkelig til sin rett i filmmediumet. Å, også var Ezra Miller med, og dét gjør jo alt tusen ganger bedre med en gang. (Han skal forresten spille i filmatiseringen av Madame Bovary(!) og jeg gleder meg så mye at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Fangirlpip!)
Ellers foretrekker jeg faktisk V for Vendetta-filmen fremfor tegneserien (det er kanskje ikke lov å si, men jeg mener det likefullt).
Når det gjelder det verste av det verste, så tror jeg faktisk ikke at det har kommet ut ennå: Kristen Stewart skal nemlig spille Julia i den nye 1984-adapsjonen («Equals«, skal den hete.) Den nye filmen skal være en «kjærlighetshistorie». Jeg blir lei meg av å skrive om det så nå gir jeg meg.

16047_313469575164_8313185_nRose
Hei, jeg heter Rose og ser aldri på film. Vel, jeg ser film av og til når jeg er syk og i september og januar, siden jeg får filmer til bursdag og jul. Da jeg var yngre gikk jeg mye på kino, men det var like mye for selskapet som filmen. Da jeg bodde i Canada gikk jeg noen ganger på kino alene da vennene mine var opptatte og jeg ikke ville sitte på hybelen, men bortsett fra det kan jeg ikke skryte på meg å vite mye om film.

Jeg fikk med meg de første fire Harry Potter-filmene, som jeg hater intenst. Hvordan kunne noe så bra bli så dårlig? Hermione er søt, men ikke i nærheten av så tøff som hun er i bøkene, Harry er tøff, men har mistet all dybde og de andre voksne ser ut som de helst ville ha vært alle andre steder enn på Hogwarts. Ron er det eneste lysglimtet, men ellers er det triste greier. Ellers skyr jeg filmadapsjoner som pesten fordi de som regel ikke kan leve opp til bildene i hodet mitt. Unntaket var da jeg så Where the Wild Things Are sammen med broren min, og den forelsket jeg meg i. Den tok det å være barn på alvor, og resultatet er en koselig, men likevel dyp film. Anbefales!

166424_10150340177105316_5644203_n copyTora
Jeg tror jeg tar på meg rollen som kverulanten. Det har nemlig gått opp for meg i høyere og høyere grad;  film og bok kan ikke sammenlignes. Eller, det gavner som oftest hverken filmen eller boken. Synes jeg får mye mer ut av det hele om jeg sier til meg selv «pust langsomt – dette er ikke boken – bare en god/dårlig film med en historie jeg har hørt før».

Men. Jeg tror likevel jeg har en favoritt. «Sommerfuglen og dykkerklokken» (Fransk orginaltittel: Le Scaphandre et le Papillon) er  Jean-Dominique Baubys memoirer fra sin siste levetid. Han var lam i hele kroppen, og kunne kun bevege sitt ene øyelokk. Ved å blinke seg gjennom alfabetet utallige ganger skrev han denne fantastiske lille boken. Som også har blitt en fantastisk film med samme navn, av Julian Schnabel.  Filmen klarer i høy grad å innkapsle Baubys innestengthet i egen kropp  – og er interesant fordi den ikke utelukkende er basert på boken, men også tar for seg skriveprossesen.

Dobbel anbefaling.

Har DU noen anbefalinger eller varsko å komme med? Del gjerne i kommentarfeltet!

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)