Min eneste kommentar til høstens debatt om «virkelighetslitteratur» er denne: Jeg orker ikke tanken på å lese Vigdis Hjorth, Édouard Louis eller Geir Gulliksen akkurat nå. Jeg åpnet Arv og miljø, men la den fra meg igjen. Det å måtte forholde seg til hvorvidt det er sannhet i det som fortelles eller ikke, ødelegger leseropplevelsen for meg. Det føles som å snoke i noens privatliv. Jeg merker at det ikke er derfor jeg leser bøker, og at det er vanskelig å komme forbi det, slutte å tenke på det. Jeg føler jeg leser en memoar og ikke en roman, og det kan jo være greit om man er klar for det. Men akkurat nå har jeg lyst til å lese for språket og for bokens litterære kvaliteter sånn isolert sett, uten at virkeligheten liksom henger over ryggen min og sier: Det er sant, det er sant! Det er da det er så deilig befriende å gi seg i kast med noe helt annet.

Søsknene Olav R. Øyehaug og Gunnhild Øyehaug er begge forfattere, og har begge gitt ut ny bok i år. Forskjellige, men likevel like i sin humor, sine sære, skjeve blikk og interesse for absurditeter. Man kan mistenke dem for å ha lånt noen bøker av hverandre. Gunnhild er mest kjent, og en stor favoritt. Olav leste jeg for første gang i sommer. Jeg må begynne med en av dem, så da begynner jeg med Olav:

EI RÅK AV PANTOMIME

Ein dag forflytta Bashir seg gjennom eit folkehav medan han gjorde noko eksentrisk. Alle som såg kva han gjorde, viste det til alle som hadde stått med ryggen til, og slik gjekk det til at Bashir danna ei råk av pantomime.

Olav R. Øyehaug er født i 1977, og bor i Bergen. Han er med i bandet The Kanossa Gang, og har utgitt to bøker tidligere. Botnen består av korte, merkverdige historier. Om å hjemsøke de døde, om en drøm som viser seg å være er utdrikningslag, om Universets arbeid med å lære opp hunden sin til å stjele vesker. Samlingen er en feiring av overraskelsen, av at litteratur godt kan være språklig morro, drøm og lek med forventninger.  Det slår meg at denne typen tekster viser hvor fri den skjønnlitterære forfatteren er til å skrive om hva som helst! Det finnes virkelig ingen grenser for hva litteratur kan handle om.

Denne diktatoren var så flink til å teikne karikaturar av fiendane sine, hadde så skarp en penn mot vår regjering, at vi ikkje kunne anna enn å føle oss avkledd til skinnet. Ta til dømes teikninga av meg og presidenten og staten vår. Utetter held eg sjølvsagt maska, men eg har ikkje snakka med presidenten sidan, og staten vår får eg kvalmetokter av.

Jeg leser ikke Botnen for å forstå meg selv. Jeg leser den ikke for å få såkalt store innsikter i menneskesinnet eller forstå samfunnet vi lever i. Jeg leser den fordi. Og det føles som en lettelse. Å følge forfatterens krumspring, utforskningen av språkets og fantasiens muligheter. Og å oppdage at innsikter finnes likevel, selv om man bare leste boken fordi, og ikke av noen annen grunn. Det er som baksideteksten sier, tekstene skildrer «felt av verda som ein ikkje trudde måtte skildrast.»

Kva er dette? Ein jazzmusikar, ein dyrlege, ein playboy, ei åleinemor og ein kriminell tenåring, vandrande saman med glade miner? Kvar skal dei, så seint på kvelden? Jau, til kraftverket, så klart! Alle må hjelpe til for å få straum til det velfortente ekstra minuttet med fjernsyn, eller den riktige steiketida til speilegget – eller for den del: All den krafta eit moderne sjukehus måtte trenge.

Se det, så elegant og morsomt kan man minne leseren om hvor avhengige vi har gjort oss av strømmen, hvor viktig den er. At vi har gjort oss så avhengige av fossil energi som vi på et eller annet tidspunkt – så raskt som mulig – må slutte med. Og så referansen til Knudsen og Ludviksen, da <3

Gunnhild Øyehaug er født i 1975, og den eldste av søskenparet. Hun debuterte i 1998 med diktsamlingen Slaven av blåbæret, og hadde sitt gjennombrudd med romanen Vente, blinke i 2008, som fikk sin fantastiske filmatisering Kvinner i for store herreskjorter i 2015. Årets bok er novellesamlingen Draumeskrivar, en samling som sentrerer seg rundt drømmens logikk, dagdrømmer, overgangen mellom drøm og våken tilstand, virkelighet som er drøm og drøm som er virkelighet. Tankene går til en annen fin bok, Beate Grimsruds Søvnens lekkasje. Bror Øyehaug har også en og annen drøm med i Botnen. Men hos søster Øyehaug er det drømmen et gjennomgangstema, omtrent som hun har tatt ordet drøm og fulgt alle ordets betydninger og assosiasjoner.

Drøm er vanskelig å skrive om. Som regel virker de mer spennende for oss selv enn de gjør for de vi forteller dem til. Det er morsommere/vondere/sterkere å ha en drøm enn det er å høre eller lese om den. Å kunne fortelle om drømmen på en måte som er interessevekkende for mottakeren krever talent. Noe Gunnhild Øyehaug åpenbart har. I Draumeskrivar finner vi drømmen sånn den er når vi drømmer den, sånn den er når vi husker den, og sånn den er når vi bruker den til noe – som drømmen til Olav Åsteson eller Freuds drømmetyding, som Øyehaug refererer til. Eller når vi ikke helt vet om vi er i en drøm eller ikke, er det drømmen som føles virkelig eller virkeligheten som ikke er til å tro? Eller begge deler:

Det var i midten av juni at den norske regjeringa informerte om at frå no av måtte alle bere klodemerke. Dei hadde innført påbudet utan å late Stortinget få stemme over saka. Demokratiet var på ingen måte avskaffa, dette var unntaket som stadfesta regelen. Vi sat i Hagen og åt, det var grønt og varmt og døsig, katten låg under bordet i skuggen frå duken, som eg meiner var kvit, med blonder, og utruleg nok heilt utan flekker, endå det stod nypressa blåbærsaft i ein stor karaffel på bordet, og vaflar og jordbærsyltetøy og rømme.

I litteraturen har forfatteren magiske evner. Det forfatteren sier er sant, blir sant. Den litterære bevisstheten er som vanlig svært viktig hos Gunnhild Øyehaug, konstant til stede i dette nydelige språket som er både ironisk og dønn seriøst på en gang:

… då eg brått fekk auge på ein liten, bitte liten, heilt utruleg knøttliten butikk der det stod «verdas aller beste naglelakkfjernar i blinkande neonskilt over heile inngangen, er det mogleg, sa det inni hovudet mitt i gigantiske bokstavar, ER DET MOGLEG, er det verkeleg mogleg, at redninga finst, når alt verkar over, når alt verkar slutt og ferdig, så skal det berre frå ingenting dukke opp ein slik liten butikk?

Det er hennes særegne stil, dette, språket gjennomsyret av bevisstheten om at personen er prisgitt sin forfatter. Eller lengselen etter å endre virkeligheten. I den fantastiske teksten «Tid og papir» blir fortellerstemmen i vi-form revet med av historien om Andrej Tarkovskijs mor, som manglet papir til å skrive videre på dagboken hun skrev da Andrej var baby:

Pappa Arsenij kjem ikkje og har ikkje med papir til dagboka! Dette rører oss så sterkt at vi har bestemt oss for å gjere noko med det. Og her er vi så: ved grensa til Zavarazje i utidsmessige klede med mykje papir i handa.

Gunnhild Øyehaug er spesielt god lesning for litteraturvitere. Vi klør etter å dra frem begreper som fortellerposisjon, perspektiv og implisitt forfatter. Men det er lett å gå seg bort, for Gunnhild vet spesielt hvordan hun skal få det til å snurre i hodet på litteraturviteren, hvor i alle dager fortelles det egentlig fra? Omtrent slik det snurrer i hodet for hovedpersonen i teksten «Draumeskrivar», med underteksten «(Sjølvbiografi)», som dykker så dypt i refleksjonene at det virker som hun aldri kommer til å komme seg opp igjen:

… mens vinden piskar mot ruta, ein haustdag i midten av 1800-talet. Ein hadde nemleg ruter, på 1800-talet, om nokon skulle lure, vindaugsglaset kom i bruk på 1400-talet, først i kyrkjer, deretter i hus. Før dette hadde ein i Norden berre hus utan vindauge, med stengbare kikhòl og med ein ljore i taket. Eg aner ikkje kva som vil stå igjen etter meg, når eg ein gong er borte, når eg ein gong har krope ned der ingen ljorar finst. Det har eg ingen kontroll over.

Underteksten «sjølvbiografi» får meg til å tenke at Gunnhild Øyehaugs tekster også er fra virkeligheten. Det er sånn jeg tenker om litteraturen, at uavhengig av om den er selvbiografisk eller ikke, om den forteller en sann eller usann historie, så er den virkelig.

Latest posts by Silje Osnes Ulstein (see all)