Det er allerede skrevet mange artikler om Bob Dylan og Nobelprisen, men likevel opplever jeg at argumentasjonen omkring tildelingen ofte blir usaklig. Det er lov å både være enig og uenig i tildelingen, men diskusjonen må skje på konstruktive premisser, og ikke destruktive ideer om ulike sjangeres verdi.

«Tekstene til Bob Dylan er ment for å synges, ikke leses». Dette er det argumentet jeg oftest hører fra de som er imot tildelingen, men det er vanskelig å se kritikken her. Ja, tekstene er ment å synges og ikke leses, på samme måte som tekstene i Harold Pinters teaterstykker er ment å spilles og ikke leses. Det er likevel ingen høylytt protest mot at dramatikere kan få prisen. Dette er fordi vi egentlig forstår at litteratur ikke er synonymt med bokstaver og ord, i stedet er litteratur en kunstform som har utgangspunkt i språket som helhet. For meg er det åpenbart at å høre er å lese, men det later som at for noen er sangen forenklet eller fordummet. For eksempel oppsummerer Knut Schreiner sin egen forutinntatthet i en artikkel i NRK ytring slik:

Det har litterære kvaliteter, ja så klart. Men det er sangtekst.

De ordene som Dylan får Nobelprisen for, ble ikke skrevet for å bli lest, eller for å stå alene som en selvstendig tekst. Det er ord skrevet for å passe til musikk.

Skillet mellom sangtekst og boktekst er et jeg simpelthen ikke kan forstå som noe annet enn snobberi.

Det er noe usympatisk over disse forsøkene på å tegne Dylan, og i forlengelse alle låtskrivere, som noe annet enn skapere av litteratur. Kunstneriske hierarkier er destruktive. Riktignok er det kanskje slik at hierarkier alltid vil oppstå, og Nobelprisen i seg selv er med på å skape de, men vi må ikke forholde oss til hierarkiene som absolutter. Dersom man ikke tar en kunstform alvorlig fordi den på en eller annen måte har lavere status, hindrer man utviklingen av kunsten og man skaper unødvendige skiller mellom de som er opptatt av den «lave» og de som er opptatt av den «høye» kunsten. Og ikke minst så robber man seg selv for gode kunstopplevelser.

For meg blir det meningsløst å argumentere for at Dylans produksjon ikke er litteratur. Litteratur er språkets kunstform, og det er språket Dylan arbeider med. Tar man bort bandet og syngingen, så er det en tekst igjen. Det går selvsagt an å argumentere for at det ikke er god nok litteratur til å vinne nobelprisen, men det er annen diskusjonen enn denne. Det er flere forfattere og poeter jeg selv heller ville gitt prisen til enn Dylan, men når han nå først har fått den synes jeg ikke den er vanskelig å forsvare.

Poesiens oppgave er å gjøre oss til bedre tenkere.

Dylan får meg til å tenke hardt på Amerika og elgitarer.

Poesiens oppgave er å gjøre oss mer følsomme.

Jeg får hjertesorg hver gang jeg hører Don’t think twice it’s all right.

Poesiens oppgave er å få oss til å tenke på språket.

Jeg har aldri skjønt noe av All along the watchtower, men jeg prøver hver gang jeg hører den.

Fredrik Hagen

Fredrik Hagen

Født i Odda, jobber som lyrikkformidler på litteraturhuset i Bergen og er i redaksjonen til dikt-tidskriftet Forsvinningspunkt.
Fredrik Hagen

Latest posts by Fredrik Hagen (see all)