Sonetsjka

Sonetsjka
Ljudmila Ulitskaja
oversatt av Marit Bjerkeng MNO
Bazar 2006 (først utgitt i Russland i 1992)

Men Sonetsjkas sorgløse sjel, som var innhyllet i en kokong av tusenvis av leste bøker, lullet inn i rykende bølger av greske myter, av hypnotiserende skarpe fløytetoner fra middelalderen, av Ibsens tåkede, forblåste vemod, Balzacs langtekkelige hang til detaljer, Dantes astralmusikk, sirenesangen fra Rilkes og Novalis’ skarpe stemmer, forført av de store russernes moraliserende fortvilelse som siktet mot selveste himmelens hjerte – Sonetsjkas sorgløse sjel la ikke merke til sitt livs store øyeblikk, tankene hennes var bare opptatt med dette ene: om hun ikke løp en altfor stor risiko når hun lot en låner få med seg bøker som egentlig bare skulle leses på lesesalen…

Det er påfallende hvor mange bøker som handler om folk som elsker å lese. På ingen måter overraskende selvsagt, forfattere er jo gjerne selv glad i lesning, men likevel bemerkelsesverdig. Det skaper på en måte et bånd mellom forfattere og lesere, en sterk følelse av å være på nett. Sonetsjka i Ulitskajas roman med samme navn, er en av disse som leser bøker som virkelighetsflukt. Hun lever i den verden hvor romanheltinner og helter eksisterer. Noe broren Jefrem spotter henne for: ”-Sonetsjka har sittet og lest så mye at rompa hennes har tatt form av stolen og nesen ligner på en pære”. Hennes tidligere nevnte livs store øyeblikk finner derfor, passende nok, sted på et bibliotek, når hun møter Robert Viktorovitsj for første gang.

Han var glad i kvinner, og han var en forbruker av dem. Han fikk så mange slags næring fra denne uuttømmelige kilden, men han skjermet seg våkent mot å bli avhengig – han var redd for selv å bli fortært av den kvinnelige naturkraften som paradoksalt nok er raus mot den som tar fra henne, og ødeleggende og grusom mot den som gir henne noe.

Som dere skjønner er Sonetsjka en særs sitatvennlig bok, den er fornøyelig skrevet, og man sitter og riktig moiller seg* i Ulitskajas vendinger. Den bokelskende kvinnen gifter seg med denne kvinneelskende mannen, og fortellingen dreier seg rundt deres liv. Den er kort, knappe 120 sider, men en fryd å lese. Pax forlag skal ha ros for å ha laget et vakkert omslag til boken, som i tillegg til fortellingen og en ordforklaring, også har en presentasjon av Uliskaja av Marit Bjerkeng og et intervju med forfatteren. Bjerkeng ser både på Ulitskajas forfatterskap i sin helhet, og trekker inn annen russisk samtidslitteratur.

Apropos ordforklaring, jeg føler det burde stå et slags varsel i begynnelsen av bøker som har ord- og begrepsforklaring bakerst. Det er alltid litt kjedelig å oppdage at mange av de tingene du innfant deg med å ikke forstå helt stod forklart, du bare visste ikke om det. En følelse jeg for øvrig opplevde veldig sterkt da jeg fant ordforklaringslisten på A clockwork orange.

*Moille seg er nordnorsk for å storkose seg.