knutarKnutar

Gunnhild Øyehaug

Cappelen 2004

Ferien har startet og jeg har begynt på årets sommerleseprosjekt. Første bok ut er en novellesamling på nynorsk, Knutar av Gunnhild Øyehaug. Det er noe deilig med novellesamlinger, du unngår stresset med å måtte lese en historie i ett for ikke å miste sammenhengen, og kan lese litt hver dag. Ekstra deilig er det når samlingen er så bra at du leser den i ett, som var tilfellet for meg med Knutar. Flere kritikere har dog bemerket at tekstene knapt kan kalles noveller, da de ofte er korte og fragmentiske. De om det, det har uansett ikke så mye å si. Faktisk kan det korte formatet være å foretrekke når tekstene er så poengterte og helhetlige.

For tiden jeg leser jeg også en novellesamling av Raymond Carver. Uten sammenligning for øvrig blir jeg slått av hvor forskjellig hans måte å skildre menneskene på er i forhold til Øyehaug. Der hans karakterer virker distanserte, opplever jeg at man får en nær relasjon, og nesten føler ømhet for hennes karakterer. Man føler med mannen som endelig skal ta første steg mot å få orden på livet gjennom å endelig få kjøpt persiennene, bestemor som ikke vil åpne døra og hun som sitter med en dødssyk mann. Det er på mange måter et ganske positiv menneskesyn, og du legger boka fra deg litt mer positivt innstilt til dine medmennesker. Tekstene er også preget av relasjonene mellom mennesker, relasjoner som er litt kleine, misforståtte, og preget av manglende kommunikasjon. Flere ganger kan man huske følelsen av å brenne inne med noe som man aldri sier høyt. I tillegg til de høyst gjenkjennelige hverdagsscenene har Øyehaug flere surrealistiske noveller, som den om hjortens lengsel og mannen som aldri får navlestrengen kuttet av.

Knutar en god start på sommerferien, med en herlig blanding av lett lesing og meningsfullt innhold.

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)