Nå som det her nede på Sørlandet nesten er sommer og allting, tenkte jeg litt på om det er noe som passer bedre til sommerlektyre enn noe annet. For ferier generelt er jo lesetid. Uhorvelige mengder av fritid og late dager i solveggen og på svaberg og lignende. Og da skal man jo lese. Og helst skal man lese alt det man ikke fikk lest i løpet av året som gikk.

Men er det slik at de bøkene man hadde lyst til å lese i oktober automatisk bør leses i juli? Den sinnsstemningen man hadde i oktober er jo ikke akkurat den samme som man har i juli. I oktober foregår jo lesing foran peisen med et pledd over beina og en kopp med noe godt og varmt i. Jeg ser for meg at den typiske oktoberboka er en halvbiografisk fremstilling av en hittil ubelyst side av krigen som utløser en liten, men intensiv debatt i aftenposten om vår tids historieskriving. Juliboka er betraktelig blidere til sinns. Juliboka er en bok som du kan legge deg ned i og bli der. Mens sola bruner både deg og sidene drives heltinnen eller helten til oppdagelsesreiser inn i og utenfor seg selv.

I fjor brukte jeg sommerferien min på å lese Den guddommelige komedie. Selve boka er bare på tre hundre sider (i den utgaven jeg hadde for hånden vel og merke). For de som ikke kjenner til den er den en reiseskildring litt utenom det vanlige. Forfatteren reiser ned til helvete og beskriver sin reise ned til bunnen av helvete og opp til himmelen, med en liten svipptur innom skjærsilden. I hver ring av helvete hvor de forskjellige synderne ”oppholder” seg har forfatteren plassert personer fra sin samtid. Hovedsaklig sine fiender. Min utgave kom med anmerkninger fra oversetteren i margen, noe som var til stor hjelp, siden min kjennskap til florentinsk byhistorie rundt 1300 er noe mangelfull. Den er også innledet med et omtrent 80-siders langt essay som var til stor hjelp for å skjønne halvparten av hva som faktisk foregikk i fortellingen. For jeg ”glemte” å nevne at boka er på nynorsk. På rim. I verseformen terza rima (aba bcb cdc ded osv).

Jeg har aldri brukt så lang tid på en bok før. For den var så… assosierende. Jeg satt og leste, og plutselig tenkte jeg på noe helt annet. Ikke fordi den var kjedelig. Den ga bare så mange bilder at de tok over oppmerksomheten nesten automatisk. En gang klarte jeg faktisk å lese førti sider i løpet av en dag. Men da leste jeg hele dagen også.

Om det er en typisk sommerbok kan nok diskuteres. Men det er en bok jeg aldri vil glemme.