Per Petterson, min helt, og nå også Oprahs helt kom i 2004 med essaysamlinga Månen over porten, som er «en samling litterære tekster om det å lese og det å bli og være forfatter.» Jeg brukte lang tid på denne boka, for jeg ville jo aldri at den skulle ta slutt. Per Petterson kan fortelle meg om bøkene han leser og har lest og vil lese og leser igjen når som helst. Enten jeg kjenner forfatterne eller aldri har hørt om dem, så skriver han om dem som om de er hans beste venner, og enhver venn av Per er en venn av meg.

Som for eksempel Ola Bauer. Har du lest noe av Ola Bauer? Jeg har ikke lest noe av ham, men etter å ha lest essayet «En kunne begynne med SLADRER DU SÅ DREPER JEG DEG eller HEVET OVER SYSLER SOM KJÆRLIGHET» så må jeg jo det. Jeg skjønner det. Eller hva?

En kunne begynne med SLADRER DU SÅ DREPER JEG DEG eller HEVET OVER SYSLER SOM KJÆRLIGHET eller andre sitater som det her bare er å plukke i bøtter og spann, eller den om mora som ser sønnene forsvinne og blir stående igjen med en blafrende teltåpning i hjertet, eller en kunne ganske enkelt begynne med Ola som han var den gangen i 1985, på vei ned trappa i underetasjen i Tronsmo Bokhandel helt fortvila og utkjørt fordi han, som han sa, hadde brukt ett og et halvt år på denne romanen, og det var det meste han noengang hadde investert, og skulle det fortsette på _den_måten, så visste han faen ikke om han orka.

Petterson skriver i begeistringens ånd om litteratur og folk, om bøker og skriving, om alt dette som er så viktig for ham, og hvis du er som meg, som Petterson, og ser på forfattere og bøker som livsviktig, så kommer du til å finne en venn i Månen over porten. Det er en sånn bok som får meg til å føye en haug med nye navn på leselista mi, leselista vi vet vi aldri kommer til å klare å komme oss i gjennom, om vi så slutta i jobbene våre og leste hele dagen, så vil det ikke være nok tid i livet til å rekke alt. Man må velge med omhu, og selv om du sikkert har en leseliste selv, så skal jeg love deg at Petterson har noe på lur som du vil bli bedre kjent med. Og hvis du hører på meg, så bør du føye til Petterson på lista om han ikke alt er der. Denne boka er en perle, akkurat som de romanene jeg har lest av ham er. Petterson skriver ambisiøst, smart og jordnært på samme tid. Det er noe med skrivinga hans som treffer meg hver gang og får meg til å føle at jeg får være med på noe stort midt i hverdagen.

I essayet «Stil og språk i klassereisenes tid» tar Petterson blant annet opp forholdet han har til sitt eget språk og skrivemåte. Det er et innblikk i tankene hans rundt skriving, sin egen og andres, rundt selvtillit og det å ha tro på seg selv og sitt prosjekt:

Når du etterhvert får litt erfaring, og noen bøker bak deg, og du har tatt dette med språket alvorlig, kanskje _for_ alvorlig, jeg veit ikke helt, og du begynner å føle at du har tak i noe fast, at du har bygd deg opp en basis, så skjønner du at disse stengslene, disse tabuene, denne frykten for flauheten, ikke lenger gjelder på den samme måten, at du trygt kan oppheve apartheid. Det kommer ingen og tar deg og sier æ bæ (bortsett fra noen kritikere i Vagant). For om talespråket er basisen, eller grunnmuren, for å bruke en mer Jaglandsk terminologi, så fins det andre bærebjelker; alt du har sett, alt du har hørt, og særlig alt du har lest, kan du nå slippe løs om det passer seg sånn, og la deg påvirke av, fordi du har et ståsted du er trygg på, du har et språklig filter du kan sile inntrykk gjennom og la dem tjene _ditt_ prosjekt.

Jeg blir bare mer og mer begeistra, jeg, for Petterson. Denne boka her var som å få lov til å ta en kaffe med ham, og det blir ikke den eneste gangen jeg leser den, det skal jeg love dere. Så mye glede, så mange smarte ord, så mange fine tanker. Da jeg lukket den etter å endelig ha lest den helt ut, så var jeg fylt av en boblende god følelse i magen – litteraturen, dere! Den finnes, den er her, den er god og viktig og vanlig og spektakulær! Tenk at vi får lov til å meske oss med den (nesten) så mye vi vil? Fantastisk.