Dragseth_SolenSukkerIMinSkoSolen sukker i min sko
Terje Dragseth
Noveller
Cappelen Damm, 2014

Før jeg begynte å lese denne novellesamlinga søkte jeg opp Terje Dragseth på Google. Det viste seg at han har haugevis av utgivelser bak seg, og dermed oppstod det en forventning. Jeg forventet å finne gode noveller.

Hva som ligger i en god novelle finnes det mange ulike meninger om, men Dragseths tekster møter i alle fall en del av de formelle kriteriene; situasjoner som er avgrenset i tid, beskrevet med noen få hundre ord, stort sett i fortettet form. Alt vel så langt. Nå er det ikke slik at en tekst er nødt til å oppfylle alle de formelle krav til sjangeren den er skrevet i, men nå prøver jeg altså å komme med kritikk her, og kommunikasjonsstudent som jeg er, benytter jeg meg av den såkalte sandwich-modellen; noe positivt på begge sider av det negative, for liksom å pakke det inn. I midten av denne sandwichen ligger nemlig et kjempeproblem.

Dragseths tekster er platte, med et flatt, klisjéfylt språk. Det er for adjektivtungt og det mangler originalitet på en slik måte at leseren etter hvert nesten kan tippe seg til hva som kommer.
Teksten Skjebne er et eksempel på dette, hvor fortelleren er hos en spådame og blir spådd at det vil komme en kvinne inn i livet hans. Fortelleren er selv skeptisk, og forstår ikke hvordan spådama kan sende ham på dør med en slik kort beskjed. Men jaggu sann du, så fort han kommer ut på gata, hva skjer? Jo, han møter en eks han ikke har sett på mange år. Og det er greit nok det, kanskje kunne det blitt skrevet med humor og kløkt, slik at leseren ble like overrasket som fortelleren selv, «ånei for et sammentreff a gitt», men det blir ikke slik i Dragseths språkdrakt.

Jeg kneppet frakken og trakk capsen ned over øynene, men straks jeg tok til å gå, støtte jeg inn i et menneske, en tidligere kjæreste fra minst tjue år tilbake. Vi blei enige om å ta en kopp kaffe med det samme.

De 38 tekstene i denne samlinga har alle ettords-titler, noe som forsterker følelsen av at det er norsk-skriveboka til en ungdomsskoleelev jeg har fått mellom hendene. I novellen Hund er det en hund som forteller om sitt liv. En morsom idé og sikkert en fin skriveøvelse for å sparke i gang kreativiteten, men Dragseths versjon blir bare pinlig:

Jeg er en hund. Det har jeg ikke tenkt så mye over. Jeg har luktet på så mye dritt i mitt liv at du aner det ikke. Men nok om det. Snuten er ved godt mot, for å si det sånn. Denne gata har jeg søkt før. Her har halen min det godt. 

Det er ingen progresjon, ingenting som får meg til å ønske å lese videre, ingen avsløringer, dypdykk eller vendepunkt. I novellen Trapp, hvor vi (ja, du gjettet riktig) får en to-siders beskrivelse av en trapp, skjer noe nytt. Her gjetter vi vel neppe hva som skjer, nå virker det nemlig som Dragseth har bestemt seg for å smelle inn litt action. Fortelleren går opp trappa, og beskriver den i detalj, rent estetisk, beskriver dens funksjon, men i siste setning smeller en flod ned trappetrinnene og braser inn i menneskene som sitter nedenfor trappa – «før den braser inn i rokokko-kafébordene og drukner alle.» Javel.

Da jeg kom til novellen Grøfta, fant jeg det siste laget i sandwichen. Det positive. Her kommer vi tettere på fortelleren og får en følelse av å bli med inn i noens liv, et liv jeg som leser ønsker å vite mer om, bli bedre kjent med. Det er en historie, det er progresjon, innhold og fremdrift. Denne teksten er nesten på nivå med for eksempel novelledronninga Lindstrøm, som ofte lar handlinga foregå i det usagte, og hvor leseren ikke blir servert alt med teskje, men får lov å tenke selv.

Min teori er at det har ligget et hav i dette området. Hav, etterfulgt av istid. Steinene jeg møysommelig graver fram og får ut av den harde jorda børster jeg reine for leire og jord og heiser opp i en flettet kurv, før jeg laster dem opp på pickupen med en liten kran jeg har fått montert på lasteplanet, og frakter dem til gården hvor jeg spyler dem og pakker dem i bobleplast, for så å plassere dem ned i store trekasser. Adressaten på kassene er analyselaboratoriet for mineraler og stein i Houston.


Den påfølgende novellen Gjensyn er også fin, blant annet fordi Dragseth igjen kommer tett på fortelleren i teksten og evner å formidle dette til leseren med gode gamle show heller enn tell, uten denne nevnte teskje-foringa. Dersom han skriver en novellesamling som består av tekster med den kvaliteten, leser jeg den gjerne.

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)