Kjent fortelling, mange versjoner: Historien om Ikarus er en av de klassiske mytene i litteraturen, som fortelles og gjenfortelles – i ulik ham fra gang til gang, men likevel altså samme historie. Så hvor lander Icarus (2016) av den sørafrikanske krimforfatteren Deon Meyer i serien av vingestekte litterære skikkelser?

Sør-Afrika, i vindistriktene utenfor Cape Town, i en råbarket krim med alkoholisert protagonist og med biroller som fremstår som polære motsetninger til hovedkarakteren. Ikaros, eller Ernst Richter som han het før han ble funnet nedgravd og ganske så død i et sandete elveleie i Stellenbosch, er en moderne gründer i kategorien internett, sosiale medier og dating. Han har utviklet en tjeneste og en app som lager dekkhistorie for mennesker i parforhold som “har seg” på si. Richter er det vi på 80-tallet ville kalle en «japp», en nyrik hipster-gründer som surfer på #SoMe-bølgen og som lever livet i hurtigfilen. Penger lånes, og dyre boliger leies, flashy biler brenner diesel i åssidene rundt Taffelfjellet, og intriger bygges. I det konservative Sør-Afrika er det han driver med lite populært hos mistenksomme partnere eller kunder som føler seg lurt, men clickbait av dimensjoner for media som elsker lapskausen av trusler, konservatisme og jetsetliv som Richter lever. Men nå er altså Richter død, og Benny Griessel, Cape Towns fremste og mest alkoholiserte detektiv settes på saken sammen med sin rake motpart, den alltid livsglade, single fargede detektiven Vaughn Cupido.

I det Richter blir funnet i elvesanden, og Griessel og Cupido, aller mest Cupido, setter i gang etterforskningen, for Griessel har nok med seg selv og kampen mot flaska, tar vinprodusenten Francois du Toit kontakt med kjendisadvokaten Susan Peires, juristen som aldri taper saker. Han har en historie å fortelle, Peires vil høre den ferdig før hun bestemmer seg for å ha du Toit som klient, og på de neste tre hundre sidene veksler historien i korte, effektive og drivende kapitler mot et klimaks som er mer enn spennende nok i seg selv. Men her er det den stadig vekslende fortellingen, og de stadig tilkommende medpassasjerene i fortellingen som er mest interessante. Den kvinnelige direktøren Desiree Coetzee i selskapet Richter skapte får Cupidos hjerte til å banke i ukjente takter. Mor til du Toit, en sterk, feministisk kvinne som i praksis har skapt vinfarmen du Toit eier, nattklubbsangeren og Griessels ulykkelige nye partner Alexa Barnard, selv alkoholiker og en hardt kjempende for at Griessel skal reise seg, osv. Det er mange medpassasjerer på denne reisen, og mange av de er like interessante i seg selv som de er viktige for historien.

Det er stas å lese om den nymoderne digitale tidsalderen, hvor Twitter, datingapper, Facebook og internett-teknologi spiller en egen rolle. Bokens mange, korte kapitler som skifter i stil og klientell annenhver side driver meg også fra side til side. Man kunne kanskje tro at denne måten å fortelle på gjorde boken overfladisk, men vekslingen gir så mange fasetter av hovedpersonene at deres personae er de egentlige hovedpersonene, og selve drapsgåten blir sekundær.Jeg liker atmosfæren som skapes og personene jeg møter mer enn jeg blir dratt med i selve krimgåten. Bokens Sør-Afrika er hypermoderne og sammensatt, med de gamle spenningene fra kolonitid og apartheid godt fletta sammen med moderne, dagsaktuelle problemstillinger. 

I hvilken grad krim er god litteratur, og hvorvidt Icarus fortjener denne betegnelsen, eller om den kun er ren og skjær underholdning vil jeg ikke ta stilling til. Men du verden så morro de timene som gikk med til Icarus var. 

Følg meg

Geir Ertzgaard

Geir Ertzgaard er fotolærer, og redaktør av boken Reisens pedagogikk (2012). Han har skrevet for bokbloggen Skrift i flere år før han slutta seg til Bokmerker høsten 2015.
Følg meg

Latest posts by Geir Ertzgaard (see all)